Francelina synger fado

Francelina Maya er sigøyner
hun giftet seg da hun var fjorten

hun elsket sin mann over alt på jord

helt til han plutselig

døde fra henne

deretter elsket hun sin neste mann 

over alt på jord

til også han fant det for godt å dø 

fra henne

nå står francelina på en fadorestaurant i Alfama,

det gamle araberkvarteret i Lisboa

og synger fadoen om sitt liv.

francelina er treogåtti år gammel

hun står på sju centimeter høye stiletthæler

og synger fadoen om sitt liv

francelina er småfull og lykkelig

selv om hun aldri fikk barn
danser hun plutselig rundt
med et rødvinsglass på hodet

hun søler ikke en dråpe

men balanserer glasset perfekt.

ja hver eneste kveld står Francelina 

på denne fadorestauranten i Lisboa

og synger fadoen om sitt liv.

Hun synger for et glass vin eller to
og kanskje en matbit

Francelina har krøllete, hvitt hår og ravsvarte,

smilende øyne som ser tvers gjennom meg

Hun kysser meg alltid på begge kinn,

først venstre, så høyre

francelina pleier å si: - ja, jeg er gammel og stygg som et skrukketroll

og så kommer det: 

....men jeg er jævla god i senga!

francelina, jeg tviler ikke et sekund.

og jeg tenker:
Nei, Francelina, du er ikke stygg

du er kanskje det vakreste menneske jeg har sett

hadde det vært opp til meg,

skulle jeg gjerne vært din første ektemann

deretter din andre ektemann

og deretter skulle jeg tilbrakt resten av mitt liv

som din tredje ektemann

blitt elsket over alt på jord

og sittet på en fadorestaurant i Alfama

for å høre deg synge

fadoen om vårt liv.

dette er en av tekstene jeg framfører med Det Norske Poesi & Satireorkester.

Humorens fallgruver

Bård og Harald sendte en TV-sketsj der hovedpoenget var en hjerneskadet mann og hans adferd. Hvem er det morsomt for?

Bård og Harald ringer på hos tilfeldige personer og lager stunt-humor i sin serie Storbynatt på NRK. Forrige torsdag kom de stormende inn til et intetanende ektepar, som straks sier seg villige til å være med. I løpet av minutter er innspillingen igang, og Bård agerer den fiktive sønnen i huset, Trym, som er hjerneskadet etter en ulykke. Han bruker alle de kjennetegnene som er vanlige hos mange hjerneskadde og/eller psykisk utviklingshemmede: Tics (ukontrollerte kroppsbevegelser), gjentagelse av spørsmål, roping, kraftig blunking, og så videre. I tillegg brukes det velkjente, billige parykktrikset, altså at personen har komisk dårlig sveis. Det finnes ikke tvil om at det som skal være morsomt i denne sketsjen, er Tryms utseende og adferd.

Jeg kjenner ikke Bård og Harald godt personlig, men profesjonelt kjenner jeg dem som ekstremt talenfulle komikere og tekstforfattere. De er uten sammenligning de beste. NRK har i alle år vært deres perfekte lekegrind, og gitt dem ressurser til å utvikle noe av det aller beste av norsk TV-humor gjennom tidene. De har sprengt grenser for humoren på mange felter, og fornyer humoren på en måte som ingen andre har gjort.  Men det problematiske ved å fornye humoren er at det nødvendigvis må starte som et eksperiment. Hva Bård og Harald har på manusblokka, vet ingen effekten av før det er sendt på TV. Produsenter og redaktører blir eneste korreksjonsmulighet før sending, og burde satt foten ned for akkurat dette eksperimentet. Mange har reagert med sinne, f.eks. mennesker som selv har hjerneskadde eller psykisk utviklingshemmede i familien. For hva er det vi ler av her? Jo, vi ler av de som på mange måter er nederst i samfunnet, de ikke-perfekte, de vindskeive, de utstøtte, de fornedrede. 

Selv lo jeg ikke i det hele tatt, men årsaken til at noen muligens lo av denne sketsjen, er den bisarre oppførselen og framtoningen som mange hjerneskadde har, og som Bård kopierer. Når du blir presentert for det bisarre, ler du, men årsaken til at du ler er at du ikke kjenner denne virkeligheten. Den er helt fremmed for mange, og derfor reagerer de med latter. Men nettopp derfor blir Trym-sketsjen destruktiv. Den åpner ikke opp for noe nytt, det skjer ingen befrielse, det er ingen inkludering eller nytenkning på noe som helst nivå. Folk ler fordi han er en ”sånn”, og sånn er ikke vi.  Vi ler av at Bård viser at han kan spille en ”sånn”. Hadde sketsjen hatt elementer som gjorde narr av folks fordommer overfor utviklingshemmede, ville det vært noe helt annet. Men her blir fordommene bare forsterket.

Produsent Lars Hognestad svarte på VG-Nett 5.november at under innspillingen ble ”de vanlige menneskene (Bodil og Morten) tvunget til å ta mer ansvar - forklare mer, komme opp med mer, snakke mer. Derfor trengte vi en type som ikke sa så mye, men som likevel ga grunnlaget for drama - og da datt vi altså i farta ned på denne typen som Bård spilte, sier han.
Han understreker at det ikke var ment som humor på hjerneskaddes bekostning, men en løsning for å dytte ansvaret for scenen over på amatørene.”

Ja – og det er nettopp her feilen oppsto. For å få en scene til å fungere har man dyttet ansvaret over på amatører. Ettersom to helt vanlige mennesker som får et TV-team rennende inn døra gjerne vil godta premissene, gjør de det. De har jo tross alt fått Kjendis-Norge på besøk. Men de kan jo ikke spille, og dermed må Bård ty til det billigste trikset i boka for å få det til ”å fungere”. Men hva så – selv som det såkalt fungerer, må vel en produsent begripe at selve premisset her blir destruktivt? Settingen sketsjen ble laget under, kan ikke brukes for å gi innholdet alibi - så Hognestads ”de var amatører”-argument holder ikke ett sekund. 

Bård og Harald har beklaget at Finn Kalvik ble mobbet på gata etter deres Finn Kalvik-nyheter. Det viser at selv ressurssterke folk kan få seriøse problemer når humorkongene utøver sin makt. Hva så med de avmektige, de som blir ledd av og mobbet på skolen og i gata, de som ikke kan forsvare seg? For humorister har makt, og det vet Bård og Harald utmerket godt. Makten til å latterliggjøre er blant de sterkeste hersketeknikkene vi har, noe som ble forbilledlig demonstrert i debatten rundt Hjernevask. Humor er manipulasjon, og manipulatorer er mektige. Spørsmålet er hva man bruker den makten til. I forkant av premieren på Storbynatt sa Harald Eia til mediene at de ”hver gang skulle ha med ett innslag som skulle få reaksjonen: Oi, kan de virkelig gjøre det?” Denne torsdagen var det altså Trym. Vi ler av en person som oppfører seg som en hjerneskadd, vi ler av noe som er del av en temmelig tung og tøff hverdag i mange familier. Da jeg selv jobbet med psykisk utviklingshemmede møtte jeg en gang foreldre som aldri noensinne hadde hatt fri eller avlastning fra sin sterkt utviklingshemmede sønn - og han var toogtyve år gammel.

Redaksjonen har vel tenkt at jaja, dette er drøyt, men det går. Mohaha. Vi må vise at vi er de kule grensesprengerne, liksom. Og blir det medieoppslag er det bra for oss, vårt A/S og seertallene, uansett hva vinklingen er. Kjør debatt!

Din humor bestemmes av ditt alvor. Ingen kødder med noe som er dødsens alvorlig for dem selv. Så hvor er empatien, Bård og Harald – og  hvor er deres alvor?

              

VG 14.11.2010

En dag i Andeby

For en stund siden gikk jeg inn i et apotek. Det første som møtte meg var en hylle full av ”Sexy Mother Pucker”.

Så hadde jeg vel gått feil, tenkte jeg, og særlig da jeg oppdaget at hele lokalet var dekorert med flere meterhøye, glossy plakater av unge, vakre damer i tjueårsalderen. Jeg hadde sikkert gått feil dør, sannsynligvis hadde jeg forvillet meg inn i et parfymeri, og tenkte på å trekke meg tilbake med min resept. Men nei, der sto faktisk automaten, og jeg trakk en kølapp. Mens jeg ventet gikk jeg rundt i lokalet og studerte de enorme reklameplakatene, der teksten fortalte at jeg nå kunne få 3 skjønnhetsprodukter til prisen av 2. Andelepper hadde de alle sammen, modellene på bildene. Og jeg har jo merket i det siste at når man kommer inn i et lokale med mange unge damer, er det som å komme inn i en andegård. Av en eller annen grunn har noen klart å innbille dem at det er sexy å ligne på en and i ansiktet, og derfor pumpes altså leppene opp med for eksempel giftstoffet Restylane. Resultatet er at store deler av den kvinnelige oppvoksende generasjon går rundt og ser ut som varianter av Dolly Duck.                Jeg gikk til den store hylla med ”Sexy Mother Pucker”, som viser seg å være den billige snarveien til andelepper: En lipgloss. Men hva inneholder den? 

I 2005 konkluderte EUs Vitenskapskomité for kosmetikk (SCCP) med at de ikke kan gå god for sikkerheten til fire parabener: Propylparaben, Isopropylparaben, Butylparaben og Isobutylparaben. (Fra Grønn Hverdags hjemmesider) 

Alle disse tvilsomme parabenene, som mistenkes å være hormonforstyrrende, er nevnt i produktdeklarasjonen for Sexy Mother Pucker. Men, som det står på pakningen: ”Scientists confirm: Size matters. Fuller lips attract men more”. Og ”At last, you can trade your skinny lips for a Sexy Mother Pucker”.

Takk Gud for at jeg har tenåringssønner, ikke døtre. Jeg spurte den eldste (17) om han føler seg tiltrukket av disse kvinnelige endene, og fikk negativt svar. Det var uansett mange nok av dem på skolen hans, som han sa, og deretter sa han noe som ikke kan stå på trykk i avis.

Så gikk jeg videre inn i apoteket. På øverste hylle sto det slankepulver og slankepiller. Store deler av produktsortimentet er ellers spa-, skjønnhets- og velværeprodukter rettet mot kvinner, og da er spørsmålet: Er dette et apotek? Ja, utvilsomt. Men det er totalt feminisert, som så mye annet her i verden i 2010. Kvinner står bak disken og selger såkalte kvinneprodukter, dessverre av det mest spekulative slaget. Går du inn på nettsidene til Boots apotek, finner du sjelden andre farger enn rosa og lyseblått. Leser du Boots historie på de samme nettsidene, får du vite at herr Boot ”la vekt på at det er viktig å se bra ut for å føle seg frisk.” Som tidligere reklamemann vil jeg  oversette det med at det er mye penger i helse, men enda mer penger i kvinnelig forfengelighet. Derfor har Boots gått for det aller beste, nemlig en kombinasjon av de to. Gratulerer. Det minner meg om et vendepunkt i markedsføringens historie, som inntraff med et voldsomt smell en gang sent på 90-tallet: Menn forsvant som målgruppe for ethvert produkt. Alle annonser og produktlanseringer skulle nå rette seg mot kvinner, fordi det er de som er de reelle beslutningstakerne, fikk vi høre av markedstesterne og medieinstituttene. Det gjaldt reiser, mat, bil, det hele. Det toppet seg med Dagbladet Magasinet, som i sitt første nummer i 1999 kun henvendte seg til målgruppen ”Kvinne, 32 år”. De har siden holdt seg der. Et eksperiment for å avlese total feminisering er først å ta en tur innom et Boots apotek, og deretter ta for seg et eksemplar av Dagbladet Magasinet, uansett dato. Les annonsene, les bylinene, sjekk temaene: Kvinner, kvinner, kvinner. Og papir-Dagbladet lurer på hvorfor de mister lesere? Se ikke bort fra at det er fordi de gjør seg uinteressante for halve befolkningen, nemlig menn.

Jeg kan godt leve med at det lokale apoteket mitt er blitt en parfyme- og velværeshop, men de mister meg som kunde likevel. Jeg tviler ikke et øyeblikk på at det står kompetente fagfolk bak disken, men hele det visuelle opplegget forteller at menn ikke har noe der å gjøre. Profitten på legemidler i Norge er for lav for de utenlandske kjedene, mens handelsvarene juks og bløff gir langt mer penger i kassa. Og når store deler av produktsortimentet består av slankekurer og skjønnhetsmidler, hva gjør det med troverdigheten til personalet? Når ble det farmasøytenes oppgave å pushe andeleppe-lipgloss og slankepulver på unge jenter? Det er allerede mangel på apotekfarmasøyter, og hva skal de brukes til, legemiddelinformasjon eller sminkesalg? Er det helt greit for erfarne farmasøyter å pushe produkter som de umulig kan stå faglig inne for, for eksempel slankemidler og anti-aldringskremer? Jeg tviler.  Og markedet er tydeligvis umettelig: Jeg husker jo godt hvor høyt en venninne av meg skrek da jeg fortalte henne om den gangen jeg så en masse eldre mennesker på en kaktusplantasje på Lanzarote. Jobben deres var å plukke kaktus-lus, og lusa var til bruk i leppestiftproduksjon. Hun sluttet med leppestift.

I to uker.

 VG 24.10.2010. Tegning: Morten Mørland, The Times/VG

(klikk på tegningen for å se større versjon)

Over bekken etter vin

 

Politikere spør stadig om hva distriktene skal leve av i fremtiden. Jeg vil foretrekke eplebrennevin istedenfor raketter.

For ikke lenge siden var jeg så heldig å få opptre på Poesifestivalen i vakre Ulvik. Utenfor hotellet, stolt kneisende mot fjorden, sto et staselig epletre med greinene bøyd av moden frukt. Jeg svingte meg opp og fisket tak i et eple, som jeg lykkelig knasket i meg mens jeg beundret den eventyrlige utsikten over poeten Olav H. Hauges hjembygd. Grønt hav, blå himmel, bratte fjell og solrike bakkeskråninger fulle av plommer, pærer og epler. Sørg for ikke å dø før du har smakt et nyplukket Gravensteineple i Hardanger. Vi snakker eksplosjoner av smak, høye himler av frisk nytelse. 

Jeg var tilogmed så heldig å bli vist rundt på gården til Nils J. Lekve, en av Ulviks foretaksomme fruktbønder. Det ble anledning til å smake litt på godsakene også, og jeg lover at denne karens eplesider rager flere klasser over det mest oppskrytte og masseproduserte sprudlevann fra kontinentet. Men kan jeg kjøpe med meg en flaske? Nei, dessverre. Vi er nemlig i Norge, puritanernes fødeland. Vi er i Norge, landet der enhver nordmann kan gå på nettet og bestille alkoholholdige drikker fra en hvilken som helst produsent i utlandet – men ikke fra bonden i Norge. Å nei - ett sted må grensen gå. Jeg kan gå på Coop i Ulvik og kjøpe øl fra et svenskeid bryggeri, men ikke lokale drikkevarer. Franskmenn, japanere og andre som kommer som turister til Ulvik må gjerne få en liten sup av bondens produkter, men vil de ha en flaske som souvenir hjem, må de værsågod kjøre en times svingete vei til Vinmonopolet på Voss.

Bonden Nils Lekve virkeliggjør alt politikerne snakker varmt om når det gjelder næringsutvikling: Han skaper sin egen bedrift, han videreforedler en lokal, naturlig råvare, produktene er førsteklasses, rene og miljøvennlige. Sauene i Ulvik gnafser henrykt i seg epleskall og andre rester som blir til overs fra hans bedrift Hardanger Saft og Siderfabrikk. Han skaper lokale arbeidsplasser, blant annet gjennom sin gardsrestaurant, som serverer lokalt inspirert mat med kreative innslag av grøden i Hardanger: Hva sier du for eksempel til Sidermarinert fjellaure vendt i mandler, kremurtesaus, epleagurksalat og poteter kokt i eplesaft? Eller Sidermarinert lammecarré, eplesaus, fløytegratinerte poteter og grønsaksbukettar á la Ulvik?

Når dette skrives sitter jeg i hjertet av Toscana. Hadde jeg møtt en toscansk vinbonde og fortalt om molbopolitikken i Norge, ville han trodd jeg slo i ham en skrøne. Og jeg skulle gjerne fortalt ham at bonden Lekve nå har investert i produksjonsutstyr for eplebrennevin. Franske konsulenter og spesialister på destillering av tradisjonsrik calvados hjelper til. Lekve får ikke lov å kalle det calvados, men jeg vedder baskerlua mi på at det som om et par år tappes ut av de nyinnkjøpte eiketønnene hans vil holde svært høy kvalitet. Av 2000 liter sider vil det oppstå 225 liter eplebrennevin. Munkene som fra 1200-tallet lærte hardangerbøndene å lage sider av epler, ville nippet anerkjennende. Kanskje de hadde tatt seg et par glass for mye, og forsovet seg til aftensangen også. Hva så? Munkene var gudfryktige, men de tok da for seg av livets goder. Lekve er forresten ikke alene: også i Balestrand brennes det nå edle varer av epler, i Seljord lages det vin av skogsbær og i Finnmark av krekling. Men i Norge skal vi regulere og gjemme bort resultatene av Herrens grøde så omhyggelig det lar seg gjøre. Vi selger de vakre fjordene våre i turistbrosjyrer utenlands, men nekter de som befolker de samme bygdene et anstendig levebrød. Men O, Lykke: Det fredselskende norske folk er jo blitt racere på å produsere raketter, blant annet bærbare M-72 som via smarte omveier sendes i hodet på barn i Gaza. I fjor solgte vi våpen for 17 milliarder. Kolportørene av død og fordervelse har nå blitt stueren sponsor for våre idrettsjenter, som til overmål poserer smilende med mordvåpnene mellom seg.

Kjemp mot det absurde, sa Albert Camus. I Norge har vi mer enn nok absurditeter å ta av. Vi deler ut fredspriser med den ene hånden, og selger raketter med den andre. En fredelig bonde blir nektet å selge sine landbruksprodukter på torget, men må levere til et salgsmonopol som skryter av sin høye kvalitet. Jaha? Ikke få ganger har jeg gått på polet og spurt om en ukjent vin, og fått til svar av ekspeditøren at den er ”udrikkelig”. Så la meg i Herrens navn få lov å vise våre hardtarbeidende bønder den ære å kjøpe deres produkter der de lages. Et slikt gårdssalg vil gi minimale utslag på nasjonale salgsstatistikker, men kan bety et være eller ikke være for den enkelte bonden. Det arbeides nå med å endre alkoholloven,  Venstre har nylig fremmet et nytt forslag og landbruksminister Brekk har i det siste vist seg mer enn positiv til gårdssalg. Så la oss håpe på mirakler!

Nils Lekve er forresten på jakt etter et godt navn til sitt eplebrennevin. Må jeg i all beskjedenhet få foreslå Ulvados?

VG 3.10.2010 

Dagfinns første brev til Moldenserne

Molde, juli 2010: Det var med store forventninger jeg tok inn på hotell i Molde, denne by man alltid forlater straks jazzmusikken stilner. Men ikke denne gangen – jeg bestemte meg for å bli, og jeg angrer ikke. Molde jazzby er naturligvis noe helt annet enn Molde by, jazzen og improvisasjonen snur alt på hodet, galskapen rår grunnen med millimeterperfeksjon, gjøglere og felespillere regjerer gatene, rådmenn går på stram line med roseknopper i munnen, ordførere nipper sjampis av tannglass og får hilsehånden av ledd, bønder lures opp i stry og tilbake, kremmerne rår over hver kubikkcentimeter av byen, hamburgerrøyken ligger som en blodtåke over Storgata, musikken eier luftrommet og veilegemet, støy & glam overgår enhver tenkelig desibel og, ikke minst, på nattestid: Tenåringsjenter vakler avgårde på stive nylonbein med tolv centimeter høye hæler i Alexandraparken. Småripsene framstår som en slags kortskjørtede sjiraffer på stylter, og ved dette skjellsettende synet takker man gud for at man selv har tenåringssønner. Selv om jeg ikke tror på denne gud: Takk.

Jazzens jobbing, skriving og anstrengelser stjal all min søvn, tjue timer hvile på én uke skjøv meg fullstendig ut av vater, og jeg begynte så smått å hallusinere. Jeg var rammet av en slags blanding av jazzmalaria, denguefeber og mentale meslinger. En kort sms til fastlegen ga meg kjapt svar: Hun fastslo at det ville være en god ting å legge seg horisontalt noen dagers tid. Hodet på puta og føttene i fotenden, ble jeg formanet om. Jeg elsker min fastlege. Jeg spaserte til første og beste hotell, som nå plutselig hadde ledige rom i metervis, fikk en plastnøkkel i hånden og entret inngangspartiet i den nye fløyen, en trang, lysegrønn vestibyle uten vinduer som medførte at jeg øyeblikkelig gikk meg grundig bort. Som mange av mine bekjente vet har jeg en mangel på stedsans så stor at jeg kan gå meg vill i en telefonkiosk, noe jeg stadig gjør. Etter å ha kjørt heis opp og ned tre ganger uten å finne hverken rommet eller utgangen fra de vindusløse korridorene, famlet jeg meg omsider tilbake til resepsjonen i det andre bygget, med min enorme hundrekilos Tymo trillekoffert på slep, for å be om et noe større rom. 

Jeg ville ikke miste ansikt, jeg bare ba om et annet rom. Jeg fikk da en suite av den smilende damen – til dobbeltrompris. Jeg hadde allerede tenkt å skrive et rasende brev til arkitekten, som altså hadde tegnet en kafkaforbrytersk felle som ledet meg vill i hans nytegnede hotellfløy, men jeg ble formildet av den smilende damen. Det burde være flere slike i verden.

Jeg kommer inn i rommet og oppdager straks det viktigste, nemlig verandaen, med utsikt mot det blå havet og de overstadig vakre Sunnmørsalpene, 222 topper i alt, ifølge turistbrosjyrene. Jeg blåser i om det er 33 eller 2222, poenget er at dette hotellet uten problemer kan påstå at de har Verdens Beste Utsikt. I klarvær - uten fnugg av tvil. Jeg setter meg i utestolen - for å oppdage at en enorm trebjelke sperrer for absolutt all utsikten til den vakre fjellheimen på den andre siden av fjorden, Verdens Beste eller ikke. Dette MÅ bli brev til arkitekten. Jeg har hørt rykter om at han, altså arkitekten for dette hotellet, bor i et hus i fornem gammel stil oppe i åsen. Jaså gjør han det, mens altså vi, hotellgjestene, skal avspises med enorme bjelker i øyet. Det er en skjensel, en skam og en skandale. Mannen må umiddelbart fratas sine medaljer og diplomer og deretter tjærebres, fjærdekkes og kjølhales etter Hurtigruten fra Molde til Moskenesstraumen og tilbake. Den saken er klinkende klar.

Raseriet over den tapte utsikten må ha tatt på kreftene, for plutselig befinner jeg meg i dynene, det er nemlig mange dyner på rom 6, i et prektig soverom med hvitt på alle kanter, og sovner, bums, som et uskyldig lam, noe jeg bestemt ikke er. Bestemt ikke. Etter noen timer våkner jeg, totalt forvirret - tumler ut på verandaen – setter meg, og... bjelken er borte! 
       Sunnmørsalpene framtrer i all sin stolthet der ute – badet i hvit, vennlig sol, med noen florlette, lekne sommerskyer kjælende rundt de høyeste toppene. Hvordan kan dette skje? Jo naturligvis. Aha. Jeg forstår. Jeg forstår: Da jeg kom inn i rommet første gang og satte meg i utestolen, hadde jeg begge skuldrene i øreflipphøyde. Stressnivå maksimum, hårfjon rett opp, ryggen stiv som en monstermast. Nå, etter timers søvn, er skuldrene nede på sin vante plass, og jeg gjør som man jo skal på en hotellveranda, nemlig: lener meg tilbake. Jeg lener meg tilbake, strekker meg i min fulle lengde - og der er de. Sunnmørsalpene, min fars rike. Arkitekten er unnskyldt. All ære skal han ha for dette hotell, og for Sunnmørsalpene også. Han er tilgitt – med ekeløv. Og jammen får jeg syn for gode gamle MS Ragnvald Jarl også, hurtigruteskipet jeg en gang seilte med fra Stamsund i Lofoten til Molde by – i en hengekøye på øverste dekk.

I det jeg nevner min far kommer jeg straks til å tenke på min onkel. Alle har jo (eller har hatt) en onkel med en skrue løs, i vår familie sier vi heller at det er heller unormalt hvis det bare er én skrue som er løs. Min onkel Elias holdt en gang til der borte i Sunnmørsalpenes rike, min fars rike. Onkel Elias ble aldri gift, og bodde på sin farsgård helt til sin død. En gang på vei til jazzen reiste jeg innom gården, og da han etter noen tid kjente meg igjen, spurte han hvor jeg skulle. - «Jeg skal til Moldejazzen», sa jeg. «Åja», svarte onkel. «Ja dei hev vel negra óg, der inne - det e vel dei so hev den rette slengen».

Det var lite som overrasket meg med min onkel. Han nektet hele sitt liv å kjøpe traktor, og bar derfor inn høyet på ryggen til sin siste dag. Han spente ut to tau, la høyet oppå og bar det opp på låven med sin egen muskelkraft, slik bønder har gjort i tusener av år. Han kunne like gjerne bodd i Tu Fus Kina. Silo, det er satans verk, mente han. I kjelleren brygget han hvert år øl i store kjeler, einerduften sto sterk som hinmannen sjøl. Ravnsvarte kattunger med grønne øyne pilte rundt føttene hans, og måltidene besto av brennsnut, den vestnorske varianten av irish stew, med røkt fårekjøtt og rotgrønnsaker. En himmelsk spise, spør du meg, men det gjør du jo strengt tatt ikke.

              Lykkelig over gjensynet med min fars rike, entrer jeg hotellets frokostbord morgen etter. Det er som alle andre frokostbord: Morderisk kjedelig. Det virker som om alle onde krefter har slått seg sammen for kollektivt å forulempe eventuelle utlendinger som kommer på besøk til Norges land. Visit Norway, my ass. Vannpumpet, smakløs Gildeskinke, stive, firkantede Norvegiaskiver, pregløst brød, knallhardt smør i 15 grams plastpakker og Mills Kaviar på barnetuber. Hvert eneste norske hotell har verdens beste lokale matleverandører noen kilometer unna kjøkkenet sitt, og det er dette vi byr de langveisfarende? Vel forstår jeg at bondesamvirket har all makt i denne sal og i dette land, men hvorfor skal de drepe oss med de dårligste og mest kjønnsløse av deres produkter? Drep meg, konge, men ikke med Gildes Familieskinke. Jeg gir opp, fisker med meg litt eggerøre og bacon, engelsk frokost har i det minste et snev av anstendighet, jeg går opp på rommet og skjærer litt av min nyinnkjøpte elgpølse og varmrøkte laks. Ja, la oss for all del holde vår matskatt hemmelig for alle turister, ja, ja, tenker jeg med et fult, innavlet smil. Ja, ja, la knusktørre folk med blådress og BI-utdanning bestemme menyene, og de skal leve for lenge i landet, men aldri, aldri få frokostkunder som vender begeistret tilbake. Jeg er hellig overbevist om at hvis Agnar Mykle (fred være med ham) hadde overvært en middels norsk hotellfrokost anno 2010, ville han vervet seg som selvmordsbomber på flekken.

               Så begir jeg meg ut i Molde by, som altså på ingen måte må forveksles med Molde jazzby, ettersom det nå er i akkurat denne by landets beste sommervær finnes i juli måned. Bortsett fra maten i Molde, som foreløpig er uten ethvert håp inntil noen kreative sjeler forstår noe, er det ingen grunn til å reise helt til Provence eller Toscana for å slappe av. Molde i uka etter jazzfestivalen, som jeg herved døper Den Stille Uke, er et eldorado der ingenting skjer, et paradis for stressede latsabber, perfekt for rekonvalesenter av alle typer, fasonger og legninger. Bare det å gå inn i skobutikker der hyggelige ekspeditriser står parat til å hjelpe, og attpåtil forteller fakta om hvordan halvparten av alle norske skokjøp foregår:

Et par kommer inn i butikken. Damen peker på mannen og sier «Han skal ha sko». Noe å tygge på for feminister av begge kjønn. Bare det.

          Eller se på rosene, som smyger seg rundt hjørnene eller står og nikker i vinden, lokker deg til seg. Eller påtreffe byens joviale leilighetspoet, John Tangen, mannen som skriver dikt i lokalavisen flere ganger i uka og som i fem timer forteller deg om sin livsfilosofi over noen kalde øl på gateplan, bare ispedd en skrallende Oluf-latter hvert tiende sekund, mens store gule kommunebiler høylydt feier og vasker alle syndige jazzrester bort fra byens gater og torg.

           Å gå i Storgata, der du finner broderiforretninger som har ligget der siden før alle ble født, og for eksempel Ritas Fotklinikk, en utmerket bokhandel og for eksempel en forretning som av alle aparte ting heter Buksemagasinet. Buksemagasinet - det er jo pinadø verneverdig. Ring FN straks. Jeg handlet for over to tusen der, bare på grunn av navnet. Eller falle inn i en av de flerfoldige brillesalongene, der du uten dikkedarer får synsprøve på dagen og ferdige briller klokken søtten null null. (At jeg sovnet tre ganger under synsprøven idet jeg måtte legge haken i dette hersens stativet, forbigår jeg i taushet. La det bli mellom oss. Replikken fra optikeren var munter og lød: «Vi får heller teste den hornhinneskjevheten din en dag du ikke har drukket vin til lunsj».

Sånn skal det låte.

Molde by i Den Stille Uke: Terningkast fem.

Dagfinns Bacalao

2 kg utvannet klippfisk (2 døgn, skift vann 1 gang) eller kjøp ferdig utvannet fra Fiskebilen
 
5-6 sommerløk 
20 fedd hvitløk (5pressede,resten hele) 
halvt glass tomatpure,
1 ss tørket chili
20 svarte oliven uten stein,
god olivenolje til steking
god extra virgin til topping,
3 modne plommetomater,
tomatstilk
3 laurbærblader
3 bokser pomodori (italienske hermetiske hele tomater,
2 bokser knuste italienske tomater
1 boks syltet paprika
noen soltørkede tomater i olje (hakket)
700 g faste poteter.
stor og god stål fiskegryte med tykk bunn og lokk.

fres skivet løk og hvitløk i rikelig, vanlig olivenolje.
stek så plommetomatene sammen med dette i 5-10 minutter.
demp varmen,
tilsett noen av de hermetiske tomatene og paprikaen, chili, tomatstilken og laurbærbladene.

legg i utvannet klippfisk i ett lag.
så litt mer tomat.
sett kjelen i ovnen på 150 grader i to timer.
demp syren med ørlitt sukker.
la bli kald, sett kaldt.

Dag 2

tilsett 700 g halvkokte poteter i skiver, oliven og varm opp kjelen på middels varme. 
ta ut tomatstilk og laurbærblad, smak til med salt og pepper og topp med masse god extra virgin olivenolje. 

drikk gjerne en iskald,  tørr, syrlig riesling til.

enjoy la Bacalao!:)

Gjere ein annan mann ei beine

Petter Aune heter en mann med fiskebil. Den står på torget i Molde, og jeg har ikke spist på tolv timer.

Jeg oppdager da hans fiskekaker, som ligger og godsteker seg på en takke. Fiskekaker rett i hånda – en påminnelse om lykke. Ti kroner. Det blir lunsjen min. Tre går ned på høykant, de to neste får jeg gratis, Aune mener de kanskje ikke er varme nok.

Petter Aune. En likandes kar. Muntre, lyse øyne. Ramsalte replikker fyker rundt som muntre piskesmell. Vi blir stående og sludre, og som skamløs matmons spør jeg om å få bli med ut til Bud, der tomannsbedriften produserer sakene under navnet Fisk Og Frisk.

Bud er et av de vakreste stedene på denne planeten.  Årets jazzmonsun er over, i dag bader vi i strålene fra en mett og fornøyd sol. Petter var i 15 år blant Kjell Inge Røkkes mest betrodde menn på skipene hans, men nå ringer ikke Kjell Inge lenger. Han har vel noen hytter og båter å bygge. Men Petter sier: - Dette er hytta vår. Her har vi alt vi trenger. Du kan jo ikke være i mer enn ett rom på en gang.  

Her på campingplassen Steinrøysa har han og samboer Liv Jensen sin himmel, der de lener seg tilbake, leser en bok, tar en kaffe eller et glass konjakk mens de ser ut over havflatens krusninger og skyenes ustoppelige forandringer, ser på det det som er nå, her, nå. De trenger ingen glattslikket, smartkjeftet coach som kan lære dem opp i en fastfoodversjon av zen. De vet det allerede: Du trenger ikke søke etter noe. Du trenger ikke lete. Glem alt det der du må ha. Du har jo alt! Nå. Allerede. Først når du forstår at ingenting mangler, kan du ta verden i besittelse.

Kanskje de klapper den ustanselig kjærlighetssøkende blandingstispen Lita - en hund etter kos. En gutt fra nabohytta slår av en prat over hagegjerdet.  Petter og Liv bygger ikke murer og palasser rundt seg. - Du kan ikke være i mer enn ett rom av gangen, sier Petter.  Det er hans hjemmelagede filosofi, som holder i lange baner.

Besøk hos Drågen

Vi ruller videre til Drågen Fiskerøkeri og blir møtt av Kolbjørn Drågen, en stor og godslig kar med oljehyre i bastant oransje. Kolbjørn er blant de beste, leverer til den norske ambassaden i Paris, blant andre. Drågen henter fram varmrøkt laks, pepperlaks og villaks. Han skjærer gode skiver.  - Du må spise opp, sier han. Gjett om.

 Så står jeg med en duggvåt pils i neven. Den ledsager den mest eventyrlige røykefisk som noensinne har passert min gane, og der har det passert mye - det vet alle som har sett meg fra siden. Jeg gjentar: Himmelen er på Bud. Jeg rekker akkurat å sikre meg en kilo vågehval fra Smøla før vi må videre. Vågehval er ufattelig godt kjøtt – for eksempel tillaget som carpaccio med olivenolje, parmesan  og maldonsalt, eller avokadokrem. Dagen etter deler jeg røykelaksen, vågehvalen og norsk lokalprodusert morrpølse, elgpølse og krydderpølse og spekeskinke med utenlandske og norske gjester på hotellets frokostbord. Kabang – alt borte i et jafs. Det ble nesten håndgemeng.

Miljøfyrtårn?

Moldejazz bestilte bare 60 kilo av Petters lakseburgere. De forsvant med et høyt *smatt* etter meget kort tid, særlig med tanke på at 60-70.000 var innom i festivaluka. Han kunne levert mye mye mer, men hamburgerrøyken fångade oss som en stormvind under hele festivalen. Det hang en dis av kjappsvidd ku over hele Storgata, hele døgnet. Jeg vil tro at hvalcarpaccio eller sushi er raskere mat enn all annen fastfood – og i tillegg mye sunnere. Sushifolket gren jo kraftig på nesen da de oppdaget at all fisken i Molde var kokt eller stekt. Jeg skulle ønske at Moldejazz lar lokale og bærekraftige matvarer være langt mer synlige enn de var i år; Petter solgte 2500 av sine hjemmelagde fiskekaker i løpet av de seks dagene. Så markedet finnes.

Jeg heier på hjemmelaget.

  Petters hjemmeside er også hjemmelaget. En kompis har satt den opp, men trenger nok litt oppussing. Noen som melder seg? Når han kommer til Oslo torsdag skal jeg ta med et glass god sennep. Kanskje spørre noen om å fikse litt på hjemmesiden hans. Twitter er gratis dugnad. Kanskje noen kan pimpe opp fiskebilen hans,  det kan gjøres for en billig penge. Eller hva tror dere om TV-serien Pimp My Fishmobile? Med store, lekre bilder av hyse, torsk, kveite, og kamsjatkakrabbe? Verdens råeste fiskebil. Kanskje ta med sønnen min på gitar og ukulele og kjøre Elvis-karaoke. Petter er en råtass på Elvis. Jeg kunne skrive en ny tekst til ”Good Luck Charm” og dedikere den til Kjell Inge. Ny versjon av ”Return to Sender” kan handle om alle de titusener av tonn fisk som skipes til Kina og tilbake for å selges i RemaKiwiMegaCoopRimiBunnpris. Hurra for det økologiske fotavtrykket. ”Yetis fotspor” er passende navn. Eller jeg kan skrive om de fislete rekene som lavpriskjedene selger til lokkepris til 10 kroner kiloen, fordi de vet at 40% av alle innkjøp skjer via floor traffic – lokkepriser -  impuls. Om halvkriminelle aktører som kjøper skrapfisk og selger det svart til blodpriser - og ødelegger omdømmet til de som kjører rent løp.

Ja. Og jeg vil gjøre som Olav H. Hauge skrev: Gjere ein annan mann ein beine.

Kanskje du også?

Heia de små. 

(Beine = tjeneste.)

VG 1.8.2010