dagfinns blogg: Gjere ein annan mann ei beine

Petter Aune heter en mann med fiskebil. Den står på torget i Molde, og jeg har ikke spist på tolv timer.

Jeg oppdager da hans fiskekaker, som ligger og godsteker seg på en takke. Fiskekaker rett i hånda – en påminnelse om lykke. Ti kroner. Det blir lunsjen min. Tre går ned på høykant, de to neste får jeg gratis, Aune mener de kanskje ikke er varme nok.

Petter Aune. En likandes kar. Muntre, lyse øyne. Ramsalte replikker fyker rundt som muntre piskesmell. Vi blir stående og sludre, og som skamløs matmons spør jeg om å få bli med ut til Bud, der tomannsbedriften produserer sakene under navnet Fisk Og Frisk.

Bud er et av de vakreste stedene på denne planeten. Årets jazzmonsun er over, i dag bader vi i strålene fra en mett og fornøyd sol. Petter var i 15 år blant Kjell Inge Røkkes mest betrodde menn på skipene hans, men nå ringer ikke Kjell Inge lenger. Han har vel noen hytter og båter å bygge. Men Petter sier: - Dette er hytta vår. Her har vi alt vi trenger. Du kan jo ikke være i mer enn ett rom på en gang.

Her på campingplassen Steinrøysa har han og samboer Liv Jensen sin himmel, der de lener seg tilbake, leser en bok, tar en kaffe eller et glass konjakk mens de ser ut over havflatens krusninger og skyenes ustoppelige forandringer, ser på det det som er nå, her, nå. De trenger ingen glattslikket, smartkjeftet coach som kan lære dem opp i en fastfoodversjon av zen. De vet det allerede: Du trenger ikke søke etter noe. Du trenger ikke lete. Glem alt det der du må ha. Du har jo alt! Nå. Allerede. Først når du forstår at ingenting mangler, kan du ta verden i besittelse.

Kanskje de klapper den ustanselig kjærlighetssøkende blandingstispen Lita - en hund etter kos. En gutt fra nabohytta slår av en prat over hagegjerdet. Petter og Liv bygger ikke murer og palasser rundt seg. - Du kan ikke være i mer enn ett rom av gangen, sier Petter. Det er hans hjemmelagede filosofi, som holder i lange baner.

Besøk hos Drågen

Vi ruller videre til Drågen Fiskerøkeri og blir møtt av Kolbjørn Drågen, en stor og godslig kar med oljehyre i bastant oransje. Kolbjørn er blant de beste, leverer til den norske ambassaden i Paris, blant andre. Drågen henter fram varmrøkt laks, pepperlaks og villaks. Han skjærer gode skiver. - Du må spise opp, sier han. Gjett om.

Så står jeg med en duggvåt pils i neven. Den ledsager den mest eventyrlige røykefisk som noensinne har passert min gane, og der har det passert mye - det vet alle som har sett meg fra siden. Jeg gjentar: Himmelen er på Bud. Jeg rekker akkurat å sikre meg en kilo vågehval fra Smøla før vi må videre. Vågehval er ufattelig godt kjøtt – for eksempel tillaget som carpaccio med olivenolje, parmesan og maldonsalt, eller avokadokrem. Dagen etter deler jeg røykelaksen, vågehvalen og norsk lokalprodusert morrpølse, elgpølse og krydderpølse og spekeskinke med utenlandske og norske gjester på hotellets frokostbord. Kabang – alt borte i et jafs. Det ble nesten håndgemeng.

Miljøfyrtårn?

Moldejazz bestilte bare 60 kilo av Petters lakseburgere. De forsvant med et høyt *smatt* etter meget kort tid, særlig med tanke på at 60-70.000 var innom i festivaluka. Han kunne levert mye mye mer, men hamburgerrøyken fångade oss som en stormvind under hele festivalen. Det hang en dis av kjappsvidd ku over hele Storgata, hele døgnet. Jeg vil tro at hvalcarpaccio eller sushi er raskere mat enn all annen fastfood – og i tillegg mye sunnere. Sushifolket gren jo kraftig på nesen da de oppdaget at all fisken i Molde var kokt eller stekt. Jeg skulle ønske at Moldejazz lar lokale og bærekraftige matvarer være langt mer synlige enn de var i år; Petter solgte 2500 av sine hjemmelagde fiskekaker i løpet av de seks dagene. Så markedet finnes.

Jeg heier på hjemmelaget.

Petters hjemmeside er også hjemmelaget. En kompis har satt den opp, men trenger nok litt oppussing. Noen som melder seg? Når han kommer til Oslo torsdag skal jeg ta med et glass god sennep. Kanskje spørre noen om å fikse litt på hjemmesiden hans. Twitter er gratis dugnad. Kanskje noen kan pimpe opp fiskebilen hans, det kan gjøres for en billig penge. Eller hva tror dere om TV-serien Pimp My Fishmobile? Med store, lekre bilder av hyse, torsk, kveite, og kamsjatkakrabbe? Verdens råeste fiskebil. Kanskje ta med sønnen min på gitar og ukulele og kjøre Elvis-karaoke. Petter er en råtass på Elvis. Jeg kunne skrive en ny tekst til ”Good Luck Charm” og dedikere den til Kjell Inge. Ny versjon av ”Return to Sender” kan handle om alle de titusener av tonn fisk som skipes til Kina og tilbake for å selges i RemaKiwiMegaCoopRimiBunnpris. Hurra for det økologiske fotavtrykket. ”Yetis fotspor” er passende navn. Eller jeg kan skrive om de fislete rekene som lavpriskjedene selger til lokkepris til 10 kroner kiloen, fordi de vet at 40% av alle innkjøp skjer via floor traffic – lokkepriser - impuls. Om halvkriminelle aktører som kjøper skrapfisk og selger det svart til blodpriser - og ødelegger omdømmet til de som kjører rent løp.

Ja. Og jeg vil gjøre som Olav H. Hauge skrev: Gjere ein annan mann ein beine.

Kanskje du også?

Heia de små.

(Beine = tjeneste.)