Dagfinns første brev til Moldenserne

Molde, juli 2010: Det var med store forventninger jeg tok inn på hotell i Molde, denne by man alltid forlater straks jazzmusikken stilner. Men ikke denne gangen – jeg bestemte meg for å bli, og jeg angrer ikke. Molde jazzby er naturligvis noe helt annet enn Molde by, jazzen og improvisasjonen snur alt på hodet, galskapen rår grunnen med millimeterperfeksjon, gjøglere og felespillere regjerer gatene, rådmenn går på stram line med roseknopper i munnen, ordførere nipper sjampis av tannglass og får hilsehånden av ledd, bønder lures opp i stry og tilbake, kremmerne rår over hver kubikkcentimeter av byen, hamburgerrøyken ligger som en blodtåke over Storgata, musikken eier luftrommet og veilegemet, støy & glam overgår enhver tenkelig desibel og, ikke minst, på nattestid: Tenåringsjenter vakler avgårde på stive nylonbein med tolv centimeter høye hæler i Alexandraparken. Småripsene framstår som en slags kortskjørtede sjiraffer på stylter, og ved dette skjellsettende synet takker man gud for at man selv har tenåringssønner. Selv om jeg ikke tror på denne gud: Takk.

Jazzens jobbing, skriving og anstrengelser stjal all min søvn, tjue timer hvile på én uke skjøv meg fullstendig ut av vater, og jeg begynte så smått å hallusinere. Jeg var rammet av en slags blanding av jazzmalaria, denguefeber og mentale meslinger. En kort sms til fastlegen ga meg kjapt svar: Hun fastslo at det ville være en god ting å legge seg horisontalt noen dagers tid. Hodet på puta og føttene i fotenden, ble jeg formanet om. Jeg elsker min fastlege. Jeg spaserte til første og beste hotell, som nå plutselig hadde ledige rom i metervis, fikk en plastnøkkel i hånden og entret inngangspartiet i den nye fløyen, en trang, lysegrønn vestibyle uten vinduer som medførte at jeg øyeblikkelig gikk meg grundig bort. Som mange av mine bekjente vet har jeg en mangel på stedsans så stor at jeg kan gå meg vill i en telefonkiosk, noe jeg stadig gjør. Etter å ha kjørt heis opp og ned tre ganger uten å finne hverken rommet eller utgangen fra de vindusløse korridorene, famlet jeg meg omsider tilbake til resepsjonen i det andre bygget, med min enorme hundrekilos Tymo trillekoffert på slep, for å be om et noe større rom. 

Jeg ville ikke miste ansikt, jeg bare ba om et annet rom. Jeg fikk da en suite av den smilende damen – til dobbeltrompris. Jeg hadde allerede tenkt å skrive et rasende brev til arkitekten, som altså hadde tegnet en kafkaforbrytersk felle som ledet meg vill i hans nytegnede hotellfløy, men jeg ble formildet av den smilende damen. Det burde være flere slike i verden.

Jeg kommer inn i rommet og oppdager straks det viktigste, nemlig verandaen, med utsikt mot det blå havet og de overstadig vakre Sunnmørsalpene, 222 topper i alt, ifølge turistbrosjyrene. Jeg blåser i om det er 33 eller 2222, poenget er at dette hotellet uten problemer kan påstå at de har Verdens Beste Utsikt. I klarvær - uten fnugg av tvil. Jeg setter meg i utestolen - for å oppdage at en enorm trebjelke sperrer for absolutt all utsikten til den vakre fjellheimen på den andre siden av fjorden, Verdens Beste eller ikke. Dette MÅ bli brev til arkitekten. Jeg har hørt rykter om at han, altså arkitekten for dette hotellet, bor i et hus i fornem gammel stil oppe i åsen. Jaså gjør han det, mens altså vi, hotellgjestene, skal avspises med enorme bjelker i øyet. Det er en skjensel, en skam og en skandale. Mannen må umiddelbart fratas sine medaljer og diplomer og deretter tjærebres, fjærdekkes og kjølhales etter Hurtigruten fra Molde til Moskenesstraumen og tilbake. Den saken er klinkende klar.

Raseriet over den tapte utsikten må ha tatt på kreftene, for plutselig befinner jeg meg i dynene, det er nemlig mange dyner på rom 6, i et prektig soverom med hvitt på alle kanter, og sovner, bums, som et uskyldig lam, noe jeg bestemt ikke er. Bestemt ikke. Etter noen timer våkner jeg, totalt forvirret - tumler ut på verandaen – setter meg, og... bjelken er borte! 
       Sunnmørsalpene framtrer i all sin stolthet der ute – badet i hvit, vennlig sol, med noen florlette, lekne sommerskyer kjælende rundt de høyeste toppene. Hvordan kan dette skje? Jo naturligvis. Aha. Jeg forstår. Jeg forstår: Da jeg kom inn i rommet første gang og satte meg i utestolen, hadde jeg begge skuldrene i øreflipphøyde. Stressnivå maksimum, hårfjon rett opp, ryggen stiv som en monstermast. Nå, etter timers søvn, er skuldrene nede på sin vante plass, og jeg gjør som man jo skal på en hotellveranda, nemlig: lener meg tilbake. Jeg lener meg tilbake, strekker meg i min fulle lengde - og der er de. Sunnmørsalpene, min fars rike. Arkitekten er unnskyldt. All ære skal han ha for dette hotell, og for Sunnmørsalpene også. Han er tilgitt – med ekeløv. Og jammen får jeg syn for gode gamle MS Ragnvald Jarl også, hurtigruteskipet jeg en gang seilte med fra Stamsund i Lofoten til Molde by – i en hengekøye på øverste dekk.

I det jeg nevner min far kommer jeg straks til å tenke på min onkel. Alle har jo (eller har hatt) en onkel med en skrue løs, i vår familie sier vi heller at det er heller unormalt hvis det bare er én skrue som er løs. Min onkel Elias holdt en gang til der borte i Sunnmørsalpenes rike, min fars rike. Onkel Elias ble aldri gift, og bodde på sin farsgård helt til sin død. En gang på vei til jazzen reiste jeg innom gården, og da han etter noen tid kjente meg igjen, spurte han hvor jeg skulle. - «Jeg skal til Moldejazzen», sa jeg. «Åja», svarte onkel. «Ja dei hev vel negra óg, der inne - det e vel dei so hev den rette slengen».

Det var lite som overrasket meg med min onkel. Han nektet hele sitt liv å kjøpe traktor, og bar derfor inn høyet på ryggen til sin siste dag. Han spente ut to tau, la høyet oppå og bar det opp på låven med sin egen muskelkraft, slik bønder har gjort i tusener av år. Han kunne like gjerne bodd i Tu Fus Kina. Silo, det er satans verk, mente han. I kjelleren brygget han hvert år øl i store kjeler, einerduften sto sterk som hinmannen sjøl. Ravnsvarte kattunger med grønne øyne pilte rundt føttene hans, og måltidene besto av brennsnut, den vestnorske varianten av irish stew, med røkt fårekjøtt og rotgrønnsaker. En himmelsk spise, spør du meg, men det gjør du jo strengt tatt ikke.

              Lykkelig over gjensynet med min fars rike, entrer jeg hotellets frokostbord morgen etter. Det er som alle andre frokostbord: Morderisk kjedelig. Det virker som om alle onde krefter har slått seg sammen for kollektivt å forulempe eventuelle utlendinger som kommer på besøk til Norges land. Visit Norway, my ass. Vannpumpet, smakløs Gildeskinke, stive, firkantede Norvegiaskiver, pregløst brød, knallhardt smør i 15 grams plastpakker og Mills Kaviar på barnetuber. Hvert eneste norske hotell har verdens beste lokale matleverandører noen kilometer unna kjøkkenet sitt, og det er dette vi byr de langveisfarende? Vel forstår jeg at bondesamvirket har all makt i denne sal og i dette land, men hvorfor skal de drepe oss med de dårligste og mest kjønnsløse av deres produkter? Drep meg, konge, men ikke med Gildes Familieskinke. Jeg gir opp, fisker med meg litt eggerøre og bacon, engelsk frokost har i det minste et snev av anstendighet, jeg går opp på rommet og skjærer litt av min nyinnkjøpte elgpølse og varmrøkte laks. Ja, la oss for all del holde vår matskatt hemmelig for alle turister, ja, ja, tenker jeg med et fult, innavlet smil. Ja, ja, la knusktørre folk med blådress og BI-utdanning bestemme menyene, og de skal leve for lenge i landet, men aldri, aldri få frokostkunder som vender begeistret tilbake. Jeg er hellig overbevist om at hvis Agnar Mykle (fred være med ham) hadde overvært en middels norsk hotellfrokost anno 2010, ville han vervet seg som selvmordsbomber på flekken.

               Så begir jeg meg ut i Molde by, som altså på ingen måte må forveksles med Molde jazzby, ettersom det nå er i akkurat denne by landets beste sommervær finnes i juli måned. Bortsett fra maten i Molde, som foreløpig er uten ethvert håp inntil noen kreative sjeler forstår noe, er det ingen grunn til å reise helt til Provence eller Toscana for å slappe av. Molde i uka etter jazzfestivalen, som jeg herved døper Den Stille Uke, er et eldorado der ingenting skjer, et paradis for stressede latsabber, perfekt for rekonvalesenter av alle typer, fasonger og legninger. Bare det å gå inn i skobutikker der hyggelige ekspeditriser står parat til å hjelpe, og attpåtil forteller fakta om hvordan halvparten av alle norske skokjøp foregår:

Et par kommer inn i butikken. Damen peker på mannen og sier «Han skal ha sko». Noe å tygge på for feminister av begge kjønn. Bare det.

          Eller se på rosene, som smyger seg rundt hjørnene eller står og nikker i vinden, lokker deg til seg. Eller påtreffe byens joviale leilighetspoet, John Tangen, mannen som skriver dikt i lokalavisen flere ganger i uka og som i fem timer forteller deg om sin livsfilosofi over noen kalde øl på gateplan, bare ispedd en skrallende Oluf-latter hvert tiende sekund, mens store gule kommunebiler høylydt feier og vasker alle syndige jazzrester bort fra byens gater og torg.

           Å gå i Storgata, der du finner broderiforretninger som har ligget der siden før alle ble født, og for eksempel Ritas Fotklinikk, en utmerket bokhandel og for eksempel en forretning som av alle aparte ting heter Buksemagasinet. Buksemagasinet - det er jo pinadø verneverdig. Ring FN straks. Jeg handlet for over to tusen der, bare på grunn av navnet. Eller falle inn i en av de flerfoldige brillesalongene, der du uten dikkedarer får synsprøve på dagen og ferdige briller klokken søtten null null. (At jeg sovnet tre ganger under synsprøven idet jeg måtte legge haken i dette hersens stativet, forbigår jeg i taushet. La det bli mellom oss. Replikken fra optikeren var munter og lød: «Vi får heller teste den hornhinneskjevheten din en dag du ikke har drukket vin til lunsj».

Sånn skal det låte.

Molde by i Den Stille Uke: Terningkast fem.