Over bekken etter vin

 

Politikere spør stadig om hva distriktene skal leve av i fremtiden. Jeg vil foretrekke eplebrennevin istedenfor raketter.

For ikke lenge siden var jeg så heldig å få opptre på Poesifestivalen i vakre Ulvik. Utenfor hotellet, stolt kneisende mot fjorden, sto et staselig epletre med greinene bøyd av moden frukt. Jeg svingte meg opp og fisket tak i et eple, som jeg lykkelig knasket i meg mens jeg beundret den eventyrlige utsikten over poeten Olav H. Hauges hjembygd. Grønt hav, blå himmel, bratte fjell og solrike bakkeskråninger fulle av plommer, pærer og epler. Sørg for ikke å dø før du har smakt et nyplukket Gravensteineple i Hardanger. Vi snakker eksplosjoner av smak, høye himler av frisk nytelse. 

Jeg var tilogmed så heldig å bli vist rundt på gården til Nils J. Lekve, en av Ulviks foretaksomme fruktbønder. Det ble anledning til å smake litt på godsakene også, og jeg lover at denne karens eplesider rager flere klasser over det mest oppskrytte og masseproduserte sprudlevann fra kontinentet. Men kan jeg kjøpe med meg en flaske? Nei, dessverre. Vi er nemlig i Norge, puritanernes fødeland. Vi er i Norge, landet der enhver nordmann kan gå på nettet og bestille alkoholholdige drikker fra en hvilken som helst produsent i utlandet – men ikke fra bonden i Norge. Å nei - ett sted må grensen gå. Jeg kan gå på Coop i Ulvik og kjøpe øl fra et svenskeid bryggeri, men ikke lokale drikkevarer. Franskmenn, japanere og andre som kommer som turister til Ulvik må gjerne få en liten sup av bondens produkter, men vil de ha en flaske som souvenir hjem, må de værsågod kjøre en times svingete vei til Vinmonopolet på Voss.

Bonden Nils Lekve virkeliggjør alt politikerne snakker varmt om når det gjelder næringsutvikling: Han skaper sin egen bedrift, han videreforedler en lokal, naturlig råvare, produktene er førsteklasses, rene og miljøvennlige. Sauene i Ulvik gnafser henrykt i seg epleskall og andre rester som blir til overs fra hans bedrift Hardanger Saft og Siderfabrikk. Han skaper lokale arbeidsplasser, blant annet gjennom sin gardsrestaurant, som serverer lokalt inspirert mat med kreative innslag av grøden i Hardanger: Hva sier du for eksempel til Sidermarinert fjellaure vendt i mandler, kremurtesaus, epleagurksalat og poteter kokt i eplesaft? Eller Sidermarinert lammecarré, eplesaus, fløytegratinerte poteter og grønsaksbukettar á la Ulvik?

Når dette skrives sitter jeg i hjertet av Toscana. Hadde jeg møtt en toscansk vinbonde og fortalt om molbopolitikken i Norge, ville han trodd jeg slo i ham en skrøne. Og jeg skulle gjerne fortalt ham at bonden Lekve nå har investert i produksjonsutstyr for eplebrennevin. Franske konsulenter og spesialister på destillering av tradisjonsrik calvados hjelper til. Lekve får ikke lov å kalle det calvados, men jeg vedder baskerlua mi på at det som om et par år tappes ut av de nyinnkjøpte eiketønnene hans vil holde svært høy kvalitet. Av 2000 liter sider vil det oppstå 225 liter eplebrennevin. Munkene som fra 1200-tallet lærte hardangerbøndene å lage sider av epler, ville nippet anerkjennende. Kanskje de hadde tatt seg et par glass for mye, og forsovet seg til aftensangen også. Hva så? Munkene var gudfryktige, men de tok da for seg av livets goder. Lekve er forresten ikke alene: også i Balestrand brennes det nå edle varer av epler, i Seljord lages det vin av skogsbær og i Finnmark av krekling. Men i Norge skal vi regulere og gjemme bort resultatene av Herrens grøde så omhyggelig det lar seg gjøre. Vi selger de vakre fjordene våre i turistbrosjyrer utenlands, men nekter de som befolker de samme bygdene et anstendig levebrød. Men O, Lykke: Det fredselskende norske folk er jo blitt racere på å produsere raketter, blant annet bærbare M-72 som via smarte omveier sendes i hodet på barn i Gaza. I fjor solgte vi våpen for 17 milliarder. Kolportørene av død og fordervelse har nå blitt stueren sponsor for våre idrettsjenter, som til overmål poserer smilende med mordvåpnene mellom seg.

Kjemp mot det absurde, sa Albert Camus. I Norge har vi mer enn nok absurditeter å ta av. Vi deler ut fredspriser med den ene hånden, og selger raketter med den andre. En fredelig bonde blir nektet å selge sine landbruksprodukter på torget, men må levere til et salgsmonopol som skryter av sin høye kvalitet. Jaha? Ikke få ganger har jeg gått på polet og spurt om en ukjent vin, og fått til svar av ekspeditøren at den er ”udrikkelig”. Så la meg i Herrens navn få lov å vise våre hardtarbeidende bønder den ære å kjøpe deres produkter der de lages. Et slikt gårdssalg vil gi minimale utslag på nasjonale salgsstatistikker, men kan bety et være eller ikke være for den enkelte bonden. Det arbeides nå med å endre alkoholloven,  Venstre har nylig fremmet et nytt forslag og landbruksminister Brekk har i det siste vist seg mer enn positiv til gårdssalg. Så la oss håpe på mirakler!

Nils Lekve er forresten på jakt etter et godt navn til sitt eplebrennevin. Må jeg i all beskjedenhet få foreslå Ulvados?

VG 3.10.2010