Til alle dere

Til alle dere med det siste nye i kjøkkenvifter
Til alle dere med flate mager og feilfremkalt selvbilde
Til alle dere som krever high end i alle ledd
Til alle dere som jogger med barnevogn
Til alle dere som bestiller en low carb no fat sugar free salat
Til alle dere som aldri drikker fra boksen
Til alle dere som alltid parkerer seks meter fra hjørnet
Til alle dere som hver dag leser Finansavisen
Til alle dere med de vellykkede familiemiddagene
Til alle dere hvis liv består av strategiske allianser
Til alle dere som aldri har mistet nøklene
Til alle dere som har et sunt forhold til banken
Til alle dere som alltid leverer innen fristen
Til alle dere som ber meg la være å røyke selv om jeg sitter utendørs
Til alle dere som mener dere har rett til å mene noe om min kropp
Til alle dere som vet hvordan jeg bør leve mitt liv
Til alle dere vil jeg si

hei

Lammekjøttkaker med kapers og ovnsstekte rotgrønnsaker


500 gram lammekjøttdeig
1/2 løk
2 ss kapers
1 ts garam masala
1 ts tørket chili extra strong
1 hel kinesisk hvitløk eller 6 fedd vanlig
1 egg
pepper
salt
pepper


Kjør hvitløk og løk i foodprosessor. Bland med kjøttdeigen, kapers og krydderne, egget til slutt. La stå en times tid. Stekes i grillpanne.


Tilbehør:

2 poteter
2 gulrøtter
1 søtpotet
3 ts tørket timian
salt
pepper



Smør en ildfast panne med smør, legg i de oppdelte grønnsakene og drypp over godt med extra virgen olivenolje og krydderne. 220 grader i en halvtime, øk til 240 siste ti minuttene.

Kok gjerne noen buketter brokkoli i fire minutter og server til.


Saus: Bruk aioli eller lag en mørk saus med litt rødvin og søt soya.



Enjoy!

Anmeldelser av Åssengårea? med Dagfinn Nordbø og Det Norske Poesi & Satireorkester

"Dagfinn Nordbø har en formöga att ta sig över scenkanten och fånga publikens uppmärksamhet. Hans ord är snudd tredimentionella och blir till bilder, filmsekvenser som jag känner igen mig i. Hans intensitet och frasering lockar till skratt ­- som stundtals sätter sig i halsen.

(...)

Tilsammans med pianisten Vigleik Storaas och basisten Gaute Storaas bygger han upp en stämning som består av glasklar kommunikation mellan scen och publik til skenet av levande ljus i en intim och fullsatt lokal, kort och gott et scenframträdande när det är som bäst".

Johan Scherwin, Jazznytt

Kul kis     (terningkast fem) 

"Dette er både morsomt og intelligent (...) Stilmessig beveger han seg i samme landskapet som Jan Erik Vold og Odd Børretzen og ser ut til å stortrives her. Han harselerer elegant over fenomener i vår samtid og minnes gamle dager uten å framstå som en gretten gamling. Storaas’ pianospill er enklere og mer i bluesaktig enn vanlig, for å kle ”beat-poetens” tekster, men som alltid glitrende. "

PS: Trioen må også være et funn for enhver litteraturfestival!

Christen Ringnes, Østlendingen

Beisk og raljerande satire

Uhøgtidelig, morosamt, svingande og innimellom tankevekkjande....

"Nordbø resiterer eller syng tekstane oftast til akkompagnement av blueslåtar och balladar signerte to blad Storaas, med Irving Berlin´s "Puttin on the Ritz" som einaste unnatak. Nordbø skal ha ros for betre "time" enn mange av dei som opererer i same sjanger.

(...)

Nordbø kommenterer villig vekk det meste, anten det gjeld våpenindustrien, Facebook, astrologientusiastar eller norsk skikk og bruk... eller mangel på slik. Han inkluderer ein parodi på Jan Erik Vold og hyllingar til Odd Børretzen og fadosongerinna Francelina. Sistnemnde ei melankolsk perle, ei sorg-munter soge om ei gamal fadosongerinne. Her er beisk og raljerande satire, og ironien vender Nordbø like gjerne mot seg sjølv. Historiene tek ofte uventa, elegante vendingar, som i "Henry´s Bar" og "Luesveis Blues".

(...) Eg tilrår gjerne nokre timar i selskap med Det Norske Poesi& Satireorkester.

Lars Mossefinn, Dag og Tid

Satire, humor og alvor frå Vossa Jazz

(...) Det er ingen tvil om at Nordbø har Odd Børretzen som ein av sine store førebilete – noko han ope og ærleg vedgår på sporet «Snill gammel dame», men han har likevel skapt sin eigen tekstlege sfære. Med eleganse og språkleg raffinement tek han føre seg djupt alvorlege tema – eller berre ellevill galskap. Uansett, det vedkjem oss og får oss til å nikka attkjennande. Det Norske Poesi & Satireorkester er verd å lytta til – for meir enn det musikalske.

Nils Kvamsdal, Avisa Hordaland

"Dagfinn Nordbø er jazzpoet, humorist og artist. Det er ikke mange som fortjener de karakteristikkene, og man vi gjøre seg selv en stor tjeneste ved å bli kjent med ham."

Knut Borge om "Åssengårea?"

Meningsfylt og jazzfrelst

''Poesien og satiren går hånd i hånd. Enkelte ganger er riktignok hendene iført slåsshansker, andre ganger silke – nå og da begge deler på samme tid. Mange får seg en på trynet, men underveis er det også rom for overraskelser, spissfindig- og underfundigheter, ømme tær og ømme hjerter. For ikke å snakke om musikken: medrivende, diskret, kommenterende jazzklang fra enere i faget.

(....)

...og ''debutanten'' Dagfinn Nordbø, en av landets skarpeste og politisk mest ukorrekte tekstforfattere som nå tar skrittet opp på scenen. Sammen skaper disse en klubbforestilling av klasse. Fra Nordbø kommer ikke et uspisset ord, derimot mange befriende urovekkende meninger (de har kostet ham jobben både her og der, viser det seg), og virkningen blir humørfylt overraskende når han avslører at han egentlig vil være Odd Børretzen, egentlig vil sitte for evig i en bar og tenke snille tanker til bluesmusikk, eller aller helst være en snill gammel dame.''

Mona Levin, Aftenposten, om debutkonserten på Herr Nilsen 2009

Whazzup?

I met this old buddy and you know, we sat down for a beer, and then I suddenly came up with that same old question... Whazzup? And then he said:

            "That´s right. That's the question! Whazzup? You know what Dagfinn, soon I´m gonna get rid of my house and buy me a tiny little hole in the wall in downtown Oslo, and that tiny little hole in the wall I´m gonna make up as a jazz bar, and the name of that jazz bar´s gonna be: Whazzup? It´s gonna be a little jazz kind of dive bar with some soft and deep chairs, where people can tell each other, right out, whazzup? And then I don't mean fibbin´ about whazzup, no, forget that, you gotta tell the whole truth, you can't go on sayin Well, everything's OK, ...how about you? I mean if you just gone bankrupt cause a guy in your shop stole half a million, and then made away with your wife and moved down to Rio, well - then you should tell it out loud! Cause that's not fucking okay! And then you know the old boys could talk about it, and maybe sort it out! Thats gonna be the whole thing about sitting in that jazz bar Whazzup? Sort it out! (solo)

            And behind the counter you're gonna find me, yeah, I'm gonna be there with all my LPs and my stereo and I'm gonna play Charlie Parker C Jam Blues, Miles Davis and Sonny Rollins and if people don´t like Charlie Parker, Miles Davis and Sonny Rollins, well they can get the hell out of there because in my bar Whazzup? Imma who's playin the music and here people are gonna tell each other Whazzup! And they're supposed to do that listening to real music and drink real beer, not a lady beer, a pint! and every single time they have a beer they're gonna get a little something to eat, some smoked ham, some chorizo or olives, for free, so they're not still hungry after their four-five beers and don't go home to their sad and dusty flats and eat a terrible frozen pizza before they go into the bedroom and hang themselves. (solo)

            Cause that's why imma starting a tiny little jazz bar Whazzup? Where people can tell each other whats up! There are too much fibbin´  around and I'm gonna put an end to that, and the beginning of putting an end to that is to start a tiny little jazz bar in a hole in the wall! And, if it's a success, well, maybe I can start another little jazz bar somewhere else, maybe in Queens or Harlem, you never know, it could be a chain of jazz bars in London, Thorshavn, Brooklyn, Hokksund, Dusseldorf, Cape Town and Montevideo, and then maybe we could make a better world with not so much fibbin´ and lying, and the ol´ boys could talk to each other and maybe sort it out, and at the same time get to hear some real music, for instance C Jam Blues with Charlie Parker."

Engelsk tekstversjon av tittellåta på skiva vår "Åssengårea?" som utgis 14.11.2011

http://www.herrnilsen.no/H141111.html

I gjerrigknarkenes tid

SHARM EL-SHEIKH (VG) Egyptiske twitrere oppfordrer turistene til å besøke Egypt. La oss be til Gud og Allah om at det ikke bare kommer gjerrigknarker.

Av Dagfinn Nordbø

Etter å sittet klistret foran Al-Jazeera, nettaviser og sosiale medier under hele den egyptiske revolusjonen, oppdaget jeg en hashtag på Twitter: #Come2Egypt.

Én million turister forsvant nemlig ut av landet i de dagene egypterne samlet seg i et regnbuefarget, gledesfylt og samtidig rasende inferno på Frihetsplassen. Så godt som alle ansatte ved hotellet mitt hadde reist inn til Kairo da opprøret kulminerte. De viste meg stolt mobilfilmer og bilder fra demonstrasjonene – med hjemmelagde paroler og det hele.

Ellers husker jeg spesielt godt bildene av det improviserte beskyttelsesutstyret: En kar som har montert fire tomme halvannenliters vannflasker rundt omkring på hodet for å unngå flygende steiner fra Mubaraks betalte mobb. Hoho! Sånt varmer mitt gamle anarkisthjerte.

Bildene og mobilfilmsnuttene fra Tahrir skremmer nok vannet av diktatorer over hele planeten – for aldri før har verden sett et bedre eksempel på at folket kan styrte tyrannene hvis de virkelig vil – direkte overført på TV.

Enorm smitteeffekt

Enda bedre, makthaverne vet at folket nå kan våkne til ny kamp når som helst. Som en slumrende mangehodet løve kan de komme brølende mot dem hvis det nye regimet skulle finne på å tuske med den nyvunne friheten.

Smitteeffekten er enorm, for bildene taler sitt meget konsise språk. TV-kanalen Al-Jazeera har vært motoren i revolusjonen – simpelthen ved å vise sannheten. Med 40 % analfabeter var TV den største påvirkningskilden, men de lynraske sosiale mediene var gnisten og nettverket som sørget for alle de daglige, små handlingene som til slutt veltet diktaturet.

Og hva er så det norske folks mulighet til å hjelpe egypterne?

Du kan jo droppe den forutsigbare Spania/Hellas/Tyrkia-turen. Been there, done that. Vær velkommen til et land som er stolt av sin historie, og som også har god mat, rikt kulturliv og behagelig klima i store deler av året.

Varme og vennlige

Egypterne hadde en avansert handelssivilisasjon allerede for 5000 år siden, mens nordmenn ikke engang hadde hodet over iskanten. De er varme, vennlige og imøtekommende, og mange kan engelsk, særlig de unge. Røyk deg en shisha – vannpipe – hvis du likevel røyker sigaretter. Vannpiperøyken er kjølig og dufter og smaker av fersken, banan og kirsebær. Drikk gjerne den mørkerøde hibiskus-teen, eller karkadè, som de kaller den her.

Selv dro jeg til Sharm el-Sheikh, på sørspissen av Sinaihalvøya – midt på grensestreken mellom Afrika og Asia. Egypt har en fot i begge verdensdeler.

Om du skulle ta turen, håper jeg du ikke gjør som enkelte av mine skandinaviske reisefeller for et par uker siden.

Vi snakker her om et land som har gjennomgått revolusjon på fredeligste vis, og tapt milliarder – og hva gjør disse forbaskede gjerrigknarkene? Prøver aggressivt å prute drosjeturer ned fra 30 til 10 kroner. Sier aldri takk eller please, klager hver dag på at de blir «plaget» av gateselgere, og hvis de kjøper noe skal prisen være skamløst lav, helst enda lavere.

Vi snakker om ektepar med to inntekter, godt over millionen – som nekter å betale 30 norske kroner for en taxitur.

La oss tenke oss følgende scenario: Turister fra et rikt land kommer på ferie til et nedkjørt Norge, som nettopp har gjennomført en revolusjon og vippet den korrupte president Quisling fra makten. Alt ligger nede, skoler, helsestell, barnevern, næringsliv, eksport. Og så kommer disse rikingene på superbilligtilbudschartertur med All Inclusive; de er uhøflige, gjerrige og oppfører seg generelt som bortskjemte drittunger.

Selv om de vet at taxisjåføren eller gateselgeren har kone og tre barn hjemme og har mistet all inntekt de siste månedene, skal de, som anale karakterer flest, knipe igjen på absolutt alt – og klage på resten. Freud hadde rett.

De eier ikke varme, åpenhet eller raushet, og deres eneste glede er å spare noen pund. La oss håpe at de som besøker Egypt fremover tenker at ja, jeg har faktisk råd til å betale en hundrelapp istedenfor femti.

Du har råd

Putt penger inn i den lokale økonomien, spis for eksempel i den kulinarisk eksploderende fiskerestauranten Fares i det gamle markedet i Sharm el-Sheikh.

Selv satt jeg ved et utebord, og idet jeg ble servert gjallet bønneropene så flyndrefinner og hummerhaler vibrerte i takt på tallerkenen. Tjue kroner for en tallerken Mixed Seafood Soup: Overdådigheter av scampi, kreps, skjell og calamari.

Og, en restaurant der du må vifte vekk den søte kattungen som sover på stolen din for å få sitte, eier mye sjarm. Snakk med kelnerne og diskuter politikk – de fleste er oppegående studenter, eller folk med høy utdannelse som ikke får jobbene de er kvalifisert for fordi flåtten Mubarak og hans grådige avkom systematisk har sugd landet for verdier de siste tretti årene. Gå på det gamle markedet og vær for pokker litt kul nå da, for en gangs skyld.

Ikke prut. Du har råd til det.

VG 10.4.2011

Lang dags ferd i Moss

Jeg kvittet meg med bilen. Det holdt jeg på å dø av.

En dag jeg er på Tjøme får jeg plutselig lyst til å reise over fjorden til Hvaler. Det virker liksom så lettvint og fristende å sette seg på Bastøferja og bli fraktet til et nytt fylke på en snau halvtime. Vel framme setter jeg meg i en taxi, og ber om å bli kjørt til riktig bussholdeplass. Tre minutter og en hundrelapp senere blir jeg satt av på en holdeplass av den vennlige drosjekusken i Moss Taxi B-272. Men der står det ingen ruteopplysning til Hvaler, så jeg stopper en lokalbuss, og sjåføren opplyser at ”Alle nettbussane stoppær her!” To representanter for lokalbefolkningen, begge ansatt i transportbransjen, har altså forsikret meg om at her får jeg rett buss. Likevel ringer jeg 177, og får beskjed om at ”Nei, det går ikke buss til Hvaler der. Du må gå ned i Amfisentret”.

Jeg tar med meg kofferten og begir meg nedover fortauet. Eller, rettere sagt, issvullen. Fortauet er nemlig forvandlet til en brun issvull, med dosering i feil retning. Ved siden av meg går gjennomfartsveien, som er omhyggelig strødd og saltet slik at bilistene kan komme seg trygt hit og dit, mens altså jeg, en fotgjenger med min koffert, må linedanse på en smal brun issvull som skråner faretruende ned mot veibanen. Nesten framme i et lyskryss skråner issvullen så kraftig at tyngdekraften begynner å gjøre seg gjeldende, jeg bærer nemlig kofferten i venstre hånd, og hele ekvipasjen, altså kofferten min og jeg, befinner seg plutselig ubønnhørlig skliende rett ut i veien, det er ikke mulig å kjempe imot, jeg ser mitt liv passere revy og min skjebne bli beseglet, og denne skjebnen tar nå form av en stor KIA firehjulstrekker med skiboks på taket. Under denne bil skal jeg altså dø. Takket være Moss kommune, som ikke tenker på sine fotgjengere, og en sørkoreansk firehjulstrekker, blir jeg altså ikke mer enn 53 år. En meningsløst tidlig død.

Redningen

Men; i siste sekund stopper bilen, og jeg klarer å karre meg inn på fortauet utenfor et kjøpesenter. Det er selvsagt redningen, de har jo varmekabler under fortauene, ingen senterdirektører vil at kundene deres skal dø, da mister de jo omsetning. Hva Moss kommune tenker om den saken skal være usagt, sannsynligvis tenker de det samme som alle andre kommunepamper, som stort sett ferdes rundt på fire hjul subsidiert av høye lønninger, betalt av meg. Kommunepamper rundt omkring i landet strør som kjent bare hvert fjerde år, og da strør de utelukkende med valgløfter. Da sier de ting som ” Kollektivtrafikken og de myke trafikantene skal prioriteres”, men idet jeg kommer til bussholdeplassen føler jeg meg usedvanlig lite prioritert, ettersom det ikke står en eneste ruteopplysning noe sted. Jeg vet altså nå at a) her går det busser, men ikke b) når de går. Jeg får da vite at det fins et elektronisk skilt i et kjøpesenter i sentrum, og må traske ytterligere fem minutter og forsere 40 trappetrinn med min tunge koffert for å vite når bussen går. Flaks for meg at jeg ennå ikke har rullator, men den dagen det blir aktuelt skal jeg sørge for at det er en toppmodell med installert piggdekk, sandsprøyte, bredbånd og direktelinje til Trafikanten, ambulansetjenesten og prestekontoret.

Så får man selvsagt vite at dødsferden rundt omkring i indre Moss har tatt så mye tid at bussen til Fredrikstad nettopp har forlatt åstedet, og det er halvannen time til neste. Det er da det murrer et sted bak i hodet: Jernbanen…jernbanen…jernbanen! At jeg ikke tenkte på det! Det går alltid et tog! Den muligheten har jeg jo fortrengt, etter å ha lest ti tusen historier om Østfoldbanen, banen som nesten aldri går. Presis. Jeg spør mossing nummer 37 om veien til stasjonen, og får vite at den går nettopp gjennom de dødsmarkene av issvuller jeg forserte for en time siden. Klok av nær-døden-opplevelser vralter jeg meg oppover midt i veibanen, alt annet er jo livstruende, ettersom de eneste trygge trafikantene i samfunnet er de på fire hjul, får de fanden salte meg finne seg i at en tykkfallen fyr med koffert og alpelue finner seg en smule til rette. La dem tute!

Jernhest uten plattform

Etter en komisk sklitur ned mot jernbanestasjonen med stilkarakter mellom 18, 18,5-19 finner jeg ut at Gøteborgtoget har avgang om en time. Utenfor stasjonen står to nedsnødde benker, den ene lar seg ikke besitte på grunn av enorme mengder snø og is, men på den andre benken er det cirka 18 centimeter isfri plank midt på, så der har en passasjer satt seg til med avisen. Det gjelder å ikke stille for høye krav.

Så kommer endelig jernhesten, og på det ledige setet finner jeg dagens eksemplar av Moss Avis. Hovedoppslaget er ”Eldre tør ikke gå ut på blanke isen”. Det handler om Rosnes borettslag, såkalte omsorgsboliger på Jeløy. Man kan lure på hva omsorgen består i, for det fins ingen vaktmester. Det resulterer i at når hålka årvisst omringer hele borettslaget er det ingen som strør, med den følgen av beboerne ikke engang kan gå til bussholdeplassen, men må bestille taxi helt fram til døra. Mange av beboerne kommer seg altså ikke ut av døra i de kritiske månedene om vinteren, for de fleste politikere har jo ikke fått med seg at de bor i et land der infrastrukturen er livsfarlig for gående på vinterstid. Og så kommer rosinen i pølsa: Borettslagsformannen har ansvaret for å strø. Men han bor på andre siden av fjorden, altså på Tjøme.

Toget mitt bruker noen få sekunder til Fredrikstad. På veien stopper vi i Råde, og lokføreren opplyser at der er plattformen kortere enn toget. Så hvis jeg skal av i Råde og har satt meg i feil vogn, må jeg altså hoppe direkte ut i snøfonna, med risiko for å bli sittende fast, eventuelt bli spist av en sulten elg.

Nå leser jeg bilannonser.

 VG 13.2.2011

God jul og fransk nyttår

Norske kunstnerorganisasjoner eier leiligheter i Tyskland, Italia, England, Spania og Frankrike. Det er kulturarbeid på sitt aller smarteste.

Det er nemlig noe med dette å komme seg ut av landet. Du slipper unna den daglige tralten som alltid distraherer deg fra det du skal gjøre, nemlig skape noe, fullføre ideer, skrive. Hodet jobber på en helt annen måte. Det er en ubeskrivelig følelse å sette seg i et fly på Gardermoen i tjue minus og tre timer senere lande i Provence, der palmene svaier, sola smiler og du kan spise lunsj utendørs i kortermet skjorte. Jeg sender en varm tanke til de som i 1937 startet foreningen Norske Populærautorer, og som senere anskaffet en kunstnerleilighet i Vence. ”Populærautor” kan oversettes med slagerkomponist, og NOPAs medlemmer organiserer i dag de aller fleste som arbeider med tekst til musikk i Norge. Så å si alt du i dag hører av norsk musikk med tekst, er laget av et NOPA-medlem. Av tidligere medlemmer finner du navn som Alf Prøysen, Torbjørn Egner, Inger Hagerup, Herman Wildenvey, Haldis Moren Vesaas og en rekke andre.

Selv har jeg gjort det til tradisjon å ha en lang skriveøkt her ved juletider, men uten NOPAs leilighet ville jeg aldri hatt råd. Men: Flybilletten til Nice koster mindre enn en juletallerken gjør i Norge. Jeg kan handle på supermarkedet her en hel uke for det jeg sparer på å skru av varmekablene hjemme. Når jeg er tilbake har jeg faktisk spart penger på å være i Provence, og i tillegg har jeg sekken full av nyskrevne tekster.

Bohemene, liksom

Jeg blir hentet på flyplassen av en god venn som bor her i Vence, og som ser ut som han er klippet ut av bohem-maleriet til Toulouse-Lautrec: Lang svart frakk, hestehale, skjegg, alpelue og et rødt skjerf dandert rundt halsen. Når han sitter på utekafeen med sin krokpipe og sin pastis, kommer turistene i hopetall og fotograferer ham fordi de tror han er den erketypiske franskmann. Det de ikke vet, er at han heter Lars og er en pensjonert fysikklærer fra Uppsala. Men hvorfor berøve dem illusjonen? Lars befinner seg nok i flere japanske fotoalbum enn de aller fleste andre svenske fysikklærere. Dessuten: Alle tror jo at franskmenn går med alpelue. Feil. De eneste som bærer alpelue her i Vence, er skandinavene – altså min venn og jeg. Når vi sitter ved samme bord, ser vi sannsynligvis ut som en fransk utgave av Helan og Halvan, fordi jeg også har lang svart frakk, skjegg og alpelue.

Godt nytt år!

Og hvordan feirer vi wannabe-franskmenn julen og nyttåret? På nøyaktig samme måte som i fjor. Julaften ble det skalldyrlunsj med nyåpnede østers, blåskjell, scampi, reker, sandskjell, sjøkreps og alt hva tarmtottene måtte begjære – til den absolutt tøvete pris av 15 euro. Nyttårsaften går vi på Chez Romano, en bitteliten italiensk restaurant som for 40 euro bespiser deg i timevis med himmelske italienske delikatesser til du triller hjem som et tønnehjul. I fjor var vi tjuefem til bords, fra ti forskjellige land. Innerst i hjørnet står innehaverens trommesett, som han pleier å traktere litt utpå kvelden sammen med de som måtte ønske. Totalt uten rytmesans, men likevel. Det er gleden vi lever av. 

             Ifjor ble stemningen sikret av en gjeng lystige greske murere som hadde brakt med seg hver sin nystemte bouzouki. De spilte Zorba-musikk til vi alle ba om nåde. På Chez Romano vil vi nok også i år møte det skotsk-engelske ekteparet som har stått for det meste av importen av irsk musikk til USA. Hun er lyshåret og vakker og har en latter som umiddelbart smelter isfjell. Med henne som gallionsfigur hadde Titanic aldri gått ned. Hun lar aldri en anledning gå fra seg til å fortelle at hun en gang ble forsøkt sjekket opp av Van Morrison, og at det skjedde samme uke som hun var konsertmanager for Rolling Stones i New York. Ektemannen er en langhåret, tilbakelent hippie av den vaskeekte sorten, og kom med fjorårets sløyeste replikk da jeg forsøkte å by ham en sigarett: 

- No thanks. I never smoke anything that doesn´t affect my mind.

VG 26.12.2010