En dag i Andeby

For en stund siden gikk jeg inn i et apotek. Det første som møtte meg var en hylle full av ”Sexy Mother Pucker”.

Så hadde jeg vel gått feil, tenkte jeg, og særlig da jeg oppdaget at hele lokalet var dekorert med flere meterhøye, glossy plakater av unge, vakre damer i tjueårsalderen. Jeg hadde sikkert gått feil dør, sannsynligvis hadde jeg forvillet meg inn i et parfymeri, og tenkte på å trekke meg tilbake med min resept. Men nei, der sto faktisk automaten, og jeg trakk en kølapp. Mens jeg ventet gikk jeg rundt i lokalet og studerte de enorme reklameplakatene, der teksten fortalte at jeg nå kunne få 3 skjønnhetsprodukter til prisen av 2. Andelepper hadde de alle sammen, modellene på bildene. Og jeg har jo merket i det siste at når man kommer inn i et lokale med mange unge damer, er det som å komme inn i en andegård. Av en eller annen grunn har noen klart å innbille dem at det er sexy å ligne på en and i ansiktet, og derfor pumpes altså leppene opp med for eksempel giftstoffet Restylane. Resultatet er at store deler av den kvinnelige oppvoksende generasjon går rundt og ser ut som varianter av Dolly Duck.                Jeg gikk til den store hylla med ”Sexy Mother Pucker”, som viser seg å være den billige snarveien til andelepper: En lipgloss. Men hva inneholder den? 

I 2005 konkluderte EUs Vitenskapskomité for kosmetikk (SCCP) med at de ikke kan gå god for sikkerheten til fire parabener: Propylparaben, Isopropylparaben, Butylparaben og Isobutylparaben. (Fra Grønn Hverdags hjemmesider) 

Alle disse tvilsomme parabenene, som mistenkes å være hormonforstyrrende, er nevnt i produktdeklarasjonen for Sexy Mother Pucker. Men, som det står på pakningen: ”Scientists confirm: Size matters. Fuller lips attract men more”. Og ”At last, you can trade your skinny lips for a Sexy Mother Pucker”.

Takk Gud for at jeg har tenåringssønner, ikke døtre. Jeg spurte den eldste (17) om han føler seg tiltrukket av disse kvinnelige endene, og fikk negativt svar. Det var uansett mange nok av dem på skolen hans, som han sa, og deretter sa han noe som ikke kan stå på trykk i avis.

Så gikk jeg videre inn i apoteket. På øverste hylle sto det slankepulver og slankepiller. Store deler av produktsortimentet er ellers spa-, skjønnhets- og velværeprodukter rettet mot kvinner, og da er spørsmålet: Er dette et apotek? Ja, utvilsomt. Men det er totalt feminisert, som så mye annet her i verden i 2010. Kvinner står bak disken og selger såkalte kvinneprodukter, dessverre av det mest spekulative slaget. Går du inn på nettsidene til Boots apotek, finner du sjelden andre farger enn rosa og lyseblått. Leser du Boots historie på de samme nettsidene, får du vite at herr Boot ”la vekt på at det er viktig å se bra ut for å føle seg frisk.” Som tidligere reklamemann vil jeg  oversette det med at det er mye penger i helse, men enda mer penger i kvinnelig forfengelighet. Derfor har Boots gått for det aller beste, nemlig en kombinasjon av de to. Gratulerer. Det minner meg om et vendepunkt i markedsføringens historie, som inntraff med et voldsomt smell en gang sent på 90-tallet: Menn forsvant som målgruppe for ethvert produkt. Alle annonser og produktlanseringer skulle nå rette seg mot kvinner, fordi det er de som er de reelle beslutningstakerne, fikk vi høre av markedstesterne og medieinstituttene. Det gjaldt reiser, mat, bil, det hele. Det toppet seg med Dagbladet Magasinet, som i sitt første nummer i 1999 kun henvendte seg til målgruppen ”Kvinne, 32 år”. De har siden holdt seg der. Et eksperiment for å avlese total feminisering er først å ta en tur innom et Boots apotek, og deretter ta for seg et eksemplar av Dagbladet Magasinet, uansett dato. Les annonsene, les bylinene, sjekk temaene: Kvinner, kvinner, kvinner. Og papir-Dagbladet lurer på hvorfor de mister lesere? Se ikke bort fra at det er fordi de gjør seg uinteressante for halve befolkningen, nemlig menn.

Jeg kan godt leve med at det lokale apoteket mitt er blitt en parfyme- og velværeshop, men de mister meg som kunde likevel. Jeg tviler ikke et øyeblikk på at det står kompetente fagfolk bak disken, men hele det visuelle opplegget forteller at menn ikke har noe der å gjøre. Profitten på legemidler i Norge er for lav for de utenlandske kjedene, mens handelsvarene juks og bløff gir langt mer penger i kassa. Og når store deler av produktsortimentet består av slankekurer og skjønnhetsmidler, hva gjør det med troverdigheten til personalet? Når ble det farmasøytenes oppgave å pushe andeleppe-lipgloss og slankepulver på unge jenter? Det er allerede mangel på apotekfarmasøyter, og hva skal de brukes til, legemiddelinformasjon eller sminkesalg? Er det helt greit for erfarne farmasøyter å pushe produkter som de umulig kan stå faglig inne for, for eksempel slankemidler og anti-aldringskremer? Jeg tviler.  Og markedet er tydeligvis umettelig: Jeg husker jo godt hvor høyt en venninne av meg skrek da jeg fortalte henne om den gangen jeg så en masse eldre mennesker på en kaktusplantasje på Lanzarote. Jobben deres var å plukke kaktus-lus, og lusa var til bruk i leppestiftproduksjon. Hun sluttet med leppestift.

I to uker.

 VG 24.10.2010. Tegning: Morten Mørland, The Times/VG

(klikk på tegningen for å se større versjon)

Over bekken etter vin

 

Politikere spør stadig om hva distriktene skal leve av i fremtiden. Jeg vil foretrekke eplebrennevin istedenfor raketter.

For ikke lenge siden var jeg så heldig å få opptre på Poesifestivalen i vakre Ulvik. Utenfor hotellet, stolt kneisende mot fjorden, sto et staselig epletre med greinene bøyd av moden frukt. Jeg svingte meg opp og fisket tak i et eple, som jeg lykkelig knasket i meg mens jeg beundret den eventyrlige utsikten over poeten Olav H. Hauges hjembygd. Grønt hav, blå himmel, bratte fjell og solrike bakkeskråninger fulle av plommer, pærer og epler. Sørg for ikke å dø før du har smakt et nyplukket Gravensteineple i Hardanger. Vi snakker eksplosjoner av smak, høye himler av frisk nytelse. 

Jeg var tilogmed så heldig å bli vist rundt på gården til Nils J. Lekve, en av Ulviks foretaksomme fruktbønder. Det ble anledning til å smake litt på godsakene også, og jeg lover at denne karens eplesider rager flere klasser over det mest oppskrytte og masseproduserte sprudlevann fra kontinentet. Men kan jeg kjøpe med meg en flaske? Nei, dessverre. Vi er nemlig i Norge, puritanernes fødeland. Vi er i Norge, landet der enhver nordmann kan gå på nettet og bestille alkoholholdige drikker fra en hvilken som helst produsent i utlandet – men ikke fra bonden i Norge. Å nei - ett sted må grensen gå. Jeg kan gå på Coop i Ulvik og kjøpe øl fra et svenskeid bryggeri, men ikke lokale drikkevarer. Franskmenn, japanere og andre som kommer som turister til Ulvik må gjerne få en liten sup av bondens produkter, men vil de ha en flaske som souvenir hjem, må de værsågod kjøre en times svingete vei til Vinmonopolet på Voss.

Bonden Nils Lekve virkeliggjør alt politikerne snakker varmt om når det gjelder næringsutvikling: Han skaper sin egen bedrift, han videreforedler en lokal, naturlig råvare, produktene er førsteklasses, rene og miljøvennlige. Sauene i Ulvik gnafser henrykt i seg epleskall og andre rester som blir til overs fra hans bedrift Hardanger Saft og Siderfabrikk. Han skaper lokale arbeidsplasser, blant annet gjennom sin gardsrestaurant, som serverer lokalt inspirert mat med kreative innslag av grøden i Hardanger: Hva sier du for eksempel til Sidermarinert fjellaure vendt i mandler, kremurtesaus, epleagurksalat og poteter kokt i eplesaft? Eller Sidermarinert lammecarré, eplesaus, fløytegratinerte poteter og grønsaksbukettar á la Ulvik?

Når dette skrives sitter jeg i hjertet av Toscana. Hadde jeg møtt en toscansk vinbonde og fortalt om molbopolitikken i Norge, ville han trodd jeg slo i ham en skrøne. Og jeg skulle gjerne fortalt ham at bonden Lekve nå har investert i produksjonsutstyr for eplebrennevin. Franske konsulenter og spesialister på destillering av tradisjonsrik calvados hjelper til. Lekve får ikke lov å kalle det calvados, men jeg vedder baskerlua mi på at det som om et par år tappes ut av de nyinnkjøpte eiketønnene hans vil holde svært høy kvalitet. Av 2000 liter sider vil det oppstå 225 liter eplebrennevin. Munkene som fra 1200-tallet lærte hardangerbøndene å lage sider av epler, ville nippet anerkjennende. Kanskje de hadde tatt seg et par glass for mye, og forsovet seg til aftensangen også. Hva så? Munkene var gudfryktige, men de tok da for seg av livets goder. Lekve er forresten ikke alene: også i Balestrand brennes det nå edle varer av epler, i Seljord lages det vin av skogsbær og i Finnmark av krekling. Men i Norge skal vi regulere og gjemme bort resultatene av Herrens grøde så omhyggelig det lar seg gjøre. Vi selger de vakre fjordene våre i turistbrosjyrer utenlands, men nekter de som befolker de samme bygdene et anstendig levebrød. Men O, Lykke: Det fredselskende norske folk er jo blitt racere på å produsere raketter, blant annet bærbare M-72 som via smarte omveier sendes i hodet på barn i Gaza. I fjor solgte vi våpen for 17 milliarder. Kolportørene av død og fordervelse har nå blitt stueren sponsor for våre idrettsjenter, som til overmål poserer smilende med mordvåpnene mellom seg.

Kjemp mot det absurde, sa Albert Camus. I Norge har vi mer enn nok absurditeter å ta av. Vi deler ut fredspriser med den ene hånden, og selger raketter med den andre. En fredelig bonde blir nektet å selge sine landbruksprodukter på torget, men må levere til et salgsmonopol som skryter av sin høye kvalitet. Jaha? Ikke få ganger har jeg gått på polet og spurt om en ukjent vin, og fått til svar av ekspeditøren at den er ”udrikkelig”. Så la meg i Herrens navn få lov å vise våre hardtarbeidende bønder den ære å kjøpe deres produkter der de lages. Et slikt gårdssalg vil gi minimale utslag på nasjonale salgsstatistikker, men kan bety et være eller ikke være for den enkelte bonden. Det arbeides nå med å endre alkoholloven,  Venstre har nylig fremmet et nytt forslag og landbruksminister Brekk har i det siste vist seg mer enn positiv til gårdssalg. Så la oss håpe på mirakler!

Nils Lekve er forresten på jakt etter et godt navn til sitt eplebrennevin. Må jeg i all beskjedenhet få foreslå Ulvados?

VG 3.10.2010