Målfolket

 Framført på Dei Nynorske Mediedagene, med Gaute Storaas på kontrabass.

Det hender jeg er i New York, og da pleier jeg alltid å gå innom kinesernes bydel, Chinatown. En gang jeg var innom Chinatown gikk jeg noen skritt feil, og oppdaget plutselig at jeg var i Little Italy. Lille Italia. Plutselig sto det trattoria og pizzeria på skiltene, og jeg kunne sitte utenfor på gata og nyte mitt glass vin, på en bitteliten italiensk veranda, der kafeveggene var dekorert med landskaper fra Toscana, Sicilia og Piemonte. Jeg regner med at italienerne har kranglet seg til dette, å sitte utenfor på gaten og nyte sitt glass vin, for denslags er luksus i byen New York men jeg regner med at italienerne, på grunn av sin hjemlengsel og kjærlighet til fedrelandets skikker gjerne ville dette, at de ville det så sterkt at en eller annen borgermester tilslutt sa okei. I Chinatown finner du ikke stoler på gata, der står det kasser på kasser med alskens buddhaer, tørket fisk, søtsaker og annet kram, kineserne kaster ikke bort tida med å sitte på stoler på gata, men det gjør italienerne, selv om de er i New York, det gjør de selv om de er – hvorsomhelst. 

Og en gang jeg satt der, begynte jeg lure på hvor i Oslo jeg kunne finne noe lignende, altså et sted der en minoritet eller språkgruppe har klort seg fast og satt sitt preg på husene og livet mellom husene. Etterhvert kom jeg fram til at det er flere steder i byen dette har skjedd, men idag skal vi snakke om Kristian den fjerdes gate i Oslo. Der, i gata som er oppkalt etter selveste Danskekongen, der har målfolket sin enklave. For å lære mer om dette målfolket, som altså skal feires idag, gikk jeg en dag inn på Kaffistova. Der bestiller jeg kjøtkaker med ertestuing, kokte poteter og brun saus og tyttebær, og så får jeg øye på Kaffistovas slagord, som lyder: ”Her skal ingenting forandrast.” Det står med store bokstaver over menyen på veggen, og det står på alle vinduene ut mot Kristian den fjerdes gate og Rosenkrantzgate: Her skal ingenting forandrast. Det er noe underlig betryggende med dette. Og jeg oppdager at jeg i denne gaten, som altså er oppkalt etter danskekongen, der kan jeg leve et liv der folk snakker og skriver et annet språk enn meg -  selv om de er såkalt etniske nordmenn. Jeg kan faktisk legge meg inn på et norsk hotell ved navn Bondeheimen, der det står Olav H. Hauge-sitater på veggene, jeg kan ta noen skritt til siden og få reparert min Rogalandsbunad, og når dette er gjort kan jeg altså sette meg ved et bord på Kaffistova og spise kjøttkaker med brun saus og ertestuing, nesten som min mor lagde det. 

Når jeg sitter på Kaffistova og spiser mine kjøttkaker kan jeg ikke få en pils eller et glass vin til maten, nei, for slik har det vært siden 1901 og Her skal ingenting forandrast. For noen år siden kunne jeg gå noen meter utenfor Kaffistova og se Bjørn Endreson spille Beckett, det kan jeg ikke lenger, men jeg husker at for meg som ung mann å se Bjørn Endreson og Tom Tellefsen og Bjarne Andersen spille Beckett på nynorsk, det forandret hele mitt syn på teater, alt annet teater ble bare fjas og tant og påfuglfakter, når man først hadde sett Beckett på Scene 2 i Rosenkrantzgata, i nynorsk språkdrakt. Men jeg lurer på hva Beckett hadde sagt til slagordet Her skal ingenting forandrast. Jeg tror han hadde nikket anerkjennende til det. 

Jeg lurer også på hva de tenker om det, alle de som sitter rundt meg på Kaffistova, de cirka tjue menneskene som også sitter og spiser middag her på en tirsdag, med en gjennomsnitssalder på cirka 62 år, alle sammen med hvitt hår, helt hvitt, som sikkert også mitt hår er om ti års tid, men da kan jeg likevel kan jeg altså gå inn på Kaffistova og vite at jeg kan få kjøttkaker med brun saus, uten et glass pils eller vin til. Om kvelden kan jeg fortsette videre på min lille odyssé i målfolkets gate, og gå inn på det Norske Teatret, i dag først og fremst kjent for å vise verden hvordan bestselgende engelskspråklige musikaler tar seg ut i nynorsk språkdrakt. La oss kalle det minoritens søte hevn: Gi oss det beste verden har frambrakt, vi gjør det på en annen måte. For faen.

Beruset av musikalens lyd, nynorsk velklang og fire glass grisedyr portvin går jeg kanskje etter forestillingen inn på Hotel Bondeheimen og bestiller et rom for natta, og da oppdager jeg at det ikke står Bondeheimen, men Best Western Hotel Bondeheimen. Hva hadde Ivar Aasen sagt til det? Ivar Aasen hadde snudd seg i sin grav. Best Western Hotel Bondeheimen! Her har noko vorte forandra! Nokon har biti i graset, men nokon kjem til å komme over det.

Men likevel tenker jeg, for en deilig frekkhet, å okkupere hele Danskekongens gate, og fylle den med andre måter å gjøre ting på, andre måter å si ting på. Det er litt som mannen som for første gang i sitt liv fikk en trafikkbot, og da den lå i postkassa var den skrevet ut på bokmål, men det ville ikke mannen ha noe av, skulle han først få en bot, så skulle han ha den på nynorsk! For faen. Og slik ble det. Jeg liker frekke folk som krever sin rett, selv om de nekter meg pils til kjøttkakene. Og jeg tenker på hva som hadde skjedd hvis målfolket hadde vært litt mer som kineserne i Chinatown, altså hadde flyttet inn, med mann og mus, nedover hele Kristian den fjerdes gate, fylt opp hver lille kvadratmeter i alle byggene, i alle etasjene, kastet ut kontorrottene og laget seg boliger der, og fylt dem opp til taket med målfolk, voksne, barn, gamle, hunder og katter og kanarifugler, alle med nynorsk som skriftspråk, hva hadde skjedd da? I Chinatown i New York bor det over 600.000 kinesere. Det hadde vært noe. Seks hundre tusen målfolk, bosatt i strøket rundt Rosenkrantzgate og Kristian Fjerdes gate! Dette hadde blitt en maktbase så stor at alle måtte ta hensyn til den! En stat i staten! 

La oss nå tenke oss at målfolkets 600.000 beboere valgte en uformell leder, en slags mafiaboss – det måtte jo naturligvis bli... Ottar Grepstad! Jeg er helt sikker på at Ottar Grepstad hadde blitt en framifrå mafiaboss i strøket rundt Kristian Fjerdes gate, eller Aasenbyen, som den helt sikkert ville blitt kalt. Aasentown, blant utlendinger. Jeg syns jeg ser Ottar Grepstad, uklanderlig i sin alltid nynorske grå dress, med sitt viltre hår, og sitt sjarmerende mellomrom mellom tennene, gå på fortauet i Aasenbyen og vite at i dette strøket er han gitt all makt mellom Kristian Fjerdes gate og Rosenkrantzgate. Han måtte selvsagt fått en hatt, en sånn stor, bredbremmet en, en Borsalino. Man kan ikke være mafiaboss uten Borsalinohatt, og jeg ser for meg at Ottar Grepstad en dag går nedover gata med to store kraftige karer på hver side, med en diger bul på frakkelomma, og så skrider de resolutt inn på storkiosken Deli De Luca i Karl Johans gate og sier: STOGG! Det heiter ikkje Deli de Luca no lengre! Det heiter Garborgs Pylsebu! - De har tjuefire timer til å skru opp eit nytt skilt! Farvel. 
Og så går Ottar Grepstad og hans håndgangne menn målbevisst videre til kebabsjappa utenfor Scene 2, og sier: STOGG! Det heiter ikkje kebab no lengre. Det heiter tyrkisk lefse! De har tjefire timer til å skru opp eit nytt skilt! Farvel.

Når jeg nå idet hele tatt våger å sitte her og si dette, på heimedansk, er det fordi jeg prøver å si at jeg liker frekke folk som, som vil gjøre ting på sin egen måte. Men helt sikker var jeg ikke, jeg tenkte – kanskje de kommer og gir oss en grundig omgang juling på ettersom jeg snakker heimedansk, så derfor tok jeg med meg en til, en annen minoritet, nemlig bassisten Gaute Storaas. Han er også en minoritet. Ja, for det første heter han Gaute, og det gjør nesten ingen. For det andre spiller han kontrabass, og såvidt jeg vet er han den eneste i landet som heter Gaute og spiller kontrabass. Altså er han en minoritet. Gaute har valgt et instrument på størrelse med en indisk elefant, men likevel vil han spille kontrabass, selv om han må slepe med seg sin enorme elefant med seg på trikken fordi ingen drosje er stor nok, selv om han må ta toget til Levanger på spillejobb fordi han er engstelig for at den skal fryse hvis han frakter den i godsrommet på et fly – selv om den er så stor at han faktisk kunne overnattet inni den – den er så stor at han faktisk kunne stiftet familie inni der -  likevel velger altså minoriteten Gaute å spille kontrabass! Fordi han er en mann som vil gjøre tingene på sin måte. En gang foreslo jeg at han skulle få seg en sånn søt liten elektrisk sak – men da ble Gaute forbannet. Han mener nemlig at det er ikke det samme med en søt liten elektrisk sak som det er med en ekte, stor kontrabass. Det finnes nemlig ikke maken til den lyden som kommer fra en slik bass. Den har en helt egen klang, en helt egen fargerikdom og dybde, den har nyanser og toner som ikke kan etterlignes eller jukses med. Akkurat som språket. 
        Jeg kan for eksempel ikke oversette Olav H. Hauges dikt ”Elvi burtanom fjorden” til bokmål uten at det blir noe helt annet, og derfor velger jeg å avslutte dette med å lese diktet slik jeg, en mann som er født med Oslodialekt, leser det, etter beste evne.

ELVI BURTANUM FJORDEN

Ho dett og dett

i dag som i går, dett i berg

der berre ørn fyk -

dett i eino,

dett tungt mot fjell

utan ljod,

utan song,

strævar og dett -

velt fram

or giljar og gjøttor,

bullar

i kvitskjegget,

stoggar

og heng -

dett

i tidløyse,

dett

i marebunden draum -

fær ikkje ord fram, ikkje ljod ...

Francelina synger fado

Francelina Maya er sigøyner
hun giftet seg da hun var fjorten

hun elsket sin mann over alt på jord

helt til han plutselig

døde fra henne

deretter elsket hun sin neste mann 

over alt på jord

til også han fant det for godt å dø 

fra henne

nå står francelina på en fadorestaurant i Alfama,

det gamle araberkvarteret i Lisboa

og synger fadoen om sitt liv.

francelina er treogåtti år gammel

hun står på sju centimeter høye stiletthæler

og synger fadoen om sitt liv

francelina er småfull og lykkelig

selv om hun aldri fikk barn
danser hun plutselig rundt
med et rødvinsglass på hodet

hun søler ikke en dråpe

men balanserer glasset perfekt.

ja hver eneste kveld står Francelina 

på denne fadorestauranten i Lisboa

og synger fadoen om sitt liv.

Hun synger for et glass vin eller to
og kanskje en matbit

Francelina har krøllete, hvitt hår og ravsvarte,

smilende øyne som ser tvers gjennom meg

Hun kysser meg alltid på begge kinn,

først venstre, så høyre

francelina pleier å si: - ja, jeg er gammel og stygg som et skrukketroll

og så kommer det: 

....men jeg er jævla god i senga!

francelina, jeg tviler ikke et sekund.

og jeg tenker:
Nei, Francelina, du er ikke stygg

du er kanskje det vakreste menneske jeg har sett

hadde det vært opp til meg,

skulle jeg gjerne vært din første ektemann

deretter din andre ektemann

og deretter skulle jeg tilbrakt resten av mitt liv

som din tredje ektemann

blitt elsket over alt på jord

og sittet på en fadorestaurant i Alfama

for å høre deg synge

fadoen om vårt liv.

dette er en av tekstene jeg framfører med Det Norske Poesi & Satireorkester.

Humorens fallgruver

Bård og Harald sendte en TV-sketsj der hovedpoenget var en hjerneskadet mann og hans adferd. Hvem er det morsomt for?

Bård og Harald ringer på hos tilfeldige personer og lager stunt-humor i sin serie Storbynatt på NRK. Forrige torsdag kom de stormende inn til et intetanende ektepar, som straks sier seg villige til å være med. I løpet av minutter er innspillingen igang, og Bård agerer den fiktive sønnen i huset, Trym, som er hjerneskadet etter en ulykke. Han bruker alle de kjennetegnene som er vanlige hos mange hjerneskadde og/eller psykisk utviklingshemmede: Tics (ukontrollerte kroppsbevegelser), gjentagelse av spørsmål, roping, kraftig blunking, og så videre. I tillegg brukes det velkjente, billige parykktrikset, altså at personen har komisk dårlig sveis. Det finnes ikke tvil om at det som skal være morsomt i denne sketsjen, er Tryms utseende og adferd.

Jeg kjenner ikke Bård og Harald godt personlig, men profesjonelt kjenner jeg dem som ekstremt talenfulle komikere og tekstforfattere. De er uten sammenligning de beste. NRK har i alle år vært deres perfekte lekegrind, og gitt dem ressurser til å utvikle noe av det aller beste av norsk TV-humor gjennom tidene. De har sprengt grenser for humoren på mange felter, og fornyer humoren på en måte som ingen andre har gjort.  Men det problematiske ved å fornye humoren er at det nødvendigvis må starte som et eksperiment. Hva Bård og Harald har på manusblokka, vet ingen effekten av før det er sendt på TV. Produsenter og redaktører blir eneste korreksjonsmulighet før sending, og burde satt foten ned for akkurat dette eksperimentet. Mange har reagert med sinne, f.eks. mennesker som selv har hjerneskadde eller psykisk utviklingshemmede i familien. For hva er det vi ler av her? Jo, vi ler av de som på mange måter er nederst i samfunnet, de ikke-perfekte, de vindskeive, de utstøtte, de fornedrede. 

Selv lo jeg ikke i det hele tatt, men årsaken til at noen muligens lo av denne sketsjen, er den bisarre oppførselen og framtoningen som mange hjerneskadde har, og som Bård kopierer. Når du blir presentert for det bisarre, ler du, men årsaken til at du ler er at du ikke kjenner denne virkeligheten. Den er helt fremmed for mange, og derfor reagerer de med latter. Men nettopp derfor blir Trym-sketsjen destruktiv. Den åpner ikke opp for noe nytt, det skjer ingen befrielse, det er ingen inkludering eller nytenkning på noe som helst nivå. Folk ler fordi han er en ”sånn”, og sånn er ikke vi.  Vi ler av at Bård viser at han kan spille en ”sånn”. Hadde sketsjen hatt elementer som gjorde narr av folks fordommer overfor utviklingshemmede, ville det vært noe helt annet. Men her blir fordommene bare forsterket.

Produsent Lars Hognestad svarte på VG-Nett 5.november at under innspillingen ble ”de vanlige menneskene (Bodil og Morten) tvunget til å ta mer ansvar - forklare mer, komme opp med mer, snakke mer. Derfor trengte vi en type som ikke sa så mye, men som likevel ga grunnlaget for drama - og da datt vi altså i farta ned på denne typen som Bård spilte, sier han.
Han understreker at det ikke var ment som humor på hjerneskaddes bekostning, men en løsning for å dytte ansvaret for scenen over på amatørene.”

Ja – og det er nettopp her feilen oppsto. For å få en scene til å fungere har man dyttet ansvaret over på amatører. Ettersom to helt vanlige mennesker som får et TV-team rennende inn døra gjerne vil godta premissene, gjør de det. De har jo tross alt fått Kjendis-Norge på besøk. Men de kan jo ikke spille, og dermed må Bård ty til det billigste trikset i boka for å få det til ”å fungere”. Men hva så – selv som det såkalt fungerer, må vel en produsent begripe at selve premisset her blir destruktivt? Settingen sketsjen ble laget under, kan ikke brukes for å gi innholdet alibi - så Hognestads ”de var amatører”-argument holder ikke ett sekund. 

Bård og Harald har beklaget at Finn Kalvik ble mobbet på gata etter deres Finn Kalvik-nyheter. Det viser at selv ressurssterke folk kan få seriøse problemer når humorkongene utøver sin makt. Hva så med de avmektige, de som blir ledd av og mobbet på skolen og i gata, de som ikke kan forsvare seg? For humorister har makt, og det vet Bård og Harald utmerket godt. Makten til å latterliggjøre er blant de sterkeste hersketeknikkene vi har, noe som ble forbilledlig demonstrert i debatten rundt Hjernevask. Humor er manipulasjon, og manipulatorer er mektige. Spørsmålet er hva man bruker den makten til. I forkant av premieren på Storbynatt sa Harald Eia til mediene at de ”hver gang skulle ha med ett innslag som skulle få reaksjonen: Oi, kan de virkelig gjøre det?” Denne torsdagen var det altså Trym. Vi ler av en person som oppfører seg som en hjerneskadd, vi ler av noe som er del av en temmelig tung og tøff hverdag i mange familier. Da jeg selv jobbet med psykisk utviklingshemmede møtte jeg en gang foreldre som aldri noensinne hadde hatt fri eller avlastning fra sin sterkt utviklingshemmede sønn - og han var toogtyve år gammel.

Redaksjonen har vel tenkt at jaja, dette er drøyt, men det går. Mohaha. Vi må vise at vi er de kule grensesprengerne, liksom. Og blir det medieoppslag er det bra for oss, vårt A/S og seertallene, uansett hva vinklingen er. Kjør debatt!

Din humor bestemmes av ditt alvor. Ingen kødder med noe som er dødsens alvorlig for dem selv. Så hvor er empatien, Bård og Harald – og  hvor er deres alvor?

              

VG 14.11.2010