Norske kunstnerorganisasjoner eier leiligheter i Tyskland, Italia, England, Spania og Frankrike. Det er kulturarbeid på sitt aller smarteste.
Det er nemlig noe med dette å komme seg ut av landet. Du slipper unna den daglige tralten som alltid distraherer deg fra det du skal gjøre, nemlig skape noe, fullføre ideer, skrive. Hodet jobber på en helt annen måte. Det er en ubeskrivelig følelse å sette seg i et fly på Gardermoen i tjue minus og tre timer senere lande i Provence, der palmene svaier, sola smiler og du kan spise lunsj utendørs i kortermet skjorte. Jeg sender en varm tanke til de som i 1937 startet foreningen Norske Populærautorer, og som senere anskaffet en kunstnerleilighet i Vence. ”Populærautor” kan oversettes med slagerkomponist, og NOPAs medlemmer organiserer i dag de aller fleste som arbeider med tekst til musikk i Norge. Så å si alt du i dag hører av norsk musikk med tekst, er laget av et NOPA-medlem. Av tidligere medlemmer finner du navn som Alf Prøysen, Torbjørn Egner, Inger Hagerup, Herman Wildenvey, Haldis Moren Vesaas og en rekke andre.
Selv har jeg gjort det til tradisjon å ha en lang skriveøkt her ved juletider, men uten NOPAs leilighet ville jeg aldri hatt råd. Men: Flybilletten til Nice koster mindre enn en juletallerken gjør i Norge. Jeg kan handle på supermarkedet her en hel uke for det jeg sparer på å skru av varmekablene hjemme. Når jeg er tilbake har jeg faktisk spart penger på å være i Provence, og i tillegg har jeg sekken full av nyskrevne tekster.
Bohemene, liksom
Jeg blir hentet på flyplassen av en god venn som bor her i Vence, og som ser ut som han er klippet ut av bohem-maleriet til Toulouse-Lautrec: Lang svart frakk, hestehale, skjegg, alpelue og et rødt skjerf dandert rundt halsen. Når han sitter på utekafeen med sin krokpipe og sin pastis, kommer turistene i hopetall og fotograferer ham fordi de tror han er den erketypiske franskmann. Det de ikke vet, er at han heter Lars og er en pensjonert fysikklærer fra Uppsala. Men hvorfor berøve dem illusjonen? Lars befinner seg nok i flere japanske fotoalbum enn de aller fleste andre svenske fysikklærere. Dessuten: Alle tror jo at franskmenn går med alpelue. Feil. De eneste som bærer alpelue her i Vence, er skandinavene – altså min venn og jeg. Når vi sitter ved samme bord, ser vi sannsynligvis ut som en fransk utgave av Helan og Halvan, fordi jeg også har lang svart frakk, skjegg og alpelue.
Godt nytt år!
Og hvordan feirer vi wannabe-franskmenn julen og nyttåret? På nøyaktig samme måte som i fjor. Julaften ble det skalldyrlunsj med nyåpnede østers, blåskjell, scampi, reker, sandskjell, sjøkreps og alt hva tarmtottene måtte begjære – til den absolutt tøvete pris av 15 euro. Nyttårsaften går vi på Chez Romano, en bitteliten italiensk restaurant som for 40 euro bespiser deg i timevis med himmelske italienske delikatesser til du triller hjem som et tønnehjul. I fjor var vi tjuefem til bords, fra ti forskjellige land. Innerst i hjørnet står innehaverens trommesett, som han pleier å traktere litt utpå kvelden sammen med de som måtte ønske. Totalt uten rytmesans, men likevel. Det er gleden vi lever av.
Ifjor ble stemningen sikret av en gjeng lystige greske murere som hadde brakt med seg hver sin nystemte bouzouki. De spilte Zorba-musikk til vi alle ba om nåde. På Chez Romano vil vi nok også i år møte det skotsk-engelske ekteparet som har stått for det meste av importen av irsk musikk til USA. Hun er lyshåret og vakker og har en latter som umiddelbart smelter isfjell. Med henne som gallionsfigur hadde Titanic aldri gått ned. Hun lar aldri en anledning gå fra seg til å fortelle at hun en gang ble forsøkt sjekket opp av Van Morrison, og at det skjedde samme uke som hun var konsertmanager for Rolling Stones i New York. Ektemannen er en langhåret, tilbakelent hippie av den vaskeekte sorten, og kom med fjorårets sløyeste replikk da jeg forsøkte å by ham en sigarett:
- No thanks. I never smoke anything that doesn´t affect my mind.
VG 26.12.2010
Hva kan jeg si annet enn herlig skrevet og herlig følt. Bonne Annèe! Sølvi.
SvarSlett