Jeg kvittet meg med bilen. Det holdt jeg på å dø av.
En dag jeg er på Tjøme får jeg plutselig lyst til å reise over fjorden til Hvaler. Det virker liksom så lettvint og fristende å sette seg på Bastøferja og bli fraktet til et nytt fylke på en snau halvtime. Vel framme setter jeg meg i en taxi, og ber om å bli kjørt til riktig bussholdeplass. Tre minutter og en hundrelapp senere blir jeg satt av på en holdeplass av den vennlige drosjekusken i Moss Taxi B-272. Men der står det ingen ruteopplysning til Hvaler, så jeg stopper en lokalbuss, og sjåføren opplyser at ”Alle nettbussane stoppær her!” To representanter for lokalbefolkningen, begge ansatt i transportbransjen, har altså forsikret meg om at her får jeg rett buss. Likevel ringer jeg 177, og får beskjed om at ”Nei, det går ikke buss til Hvaler der. Du må gå ned i Amfisentret”.
Jeg tar med meg kofferten og begir meg nedover fortauet. Eller, rettere sagt, issvullen. Fortauet er nemlig forvandlet til en brun issvull, med dosering i feil retning. Ved siden av meg går gjennomfartsveien, som er omhyggelig strødd og saltet slik at bilistene kan komme seg trygt hit og dit, mens altså jeg, en fotgjenger med min koffert, må linedanse på en smal brun issvull som skråner faretruende ned mot veibanen. Nesten framme i et lyskryss skråner issvullen så kraftig at tyngdekraften begynner å gjøre seg gjeldende, jeg bærer nemlig kofferten i venstre hånd, og hele ekvipasjen, altså kofferten min og jeg, befinner seg plutselig ubønnhørlig skliende rett ut i veien, det er ikke mulig å kjempe imot, jeg ser mitt liv passere revy og min skjebne bli beseglet, og denne skjebnen tar nå form av en stor KIA firehjulstrekker med skiboks på taket. Under denne bil skal jeg altså dø. Takket være Moss kommune, som ikke tenker på sine fotgjengere, og en sørkoreansk firehjulstrekker, blir jeg altså ikke mer enn 53 år. En meningsløst tidlig død.
Redningen
Men; i siste sekund stopper bilen, og jeg klarer å karre meg inn på fortauet utenfor et kjøpesenter. Det er selvsagt redningen, de har jo varmekabler under fortauene, ingen senterdirektører vil at kundene deres skal dø, da mister de jo omsetning. Hva Moss kommune tenker om den saken skal være usagt, sannsynligvis tenker de det samme som alle andre kommunepamper, som stort sett ferdes rundt på fire hjul subsidiert av høye lønninger, betalt av meg. Kommunepamper rundt omkring i landet strør som kjent bare hvert fjerde år, og da strør de utelukkende med valgløfter. Da sier de ting som ” Kollektivtrafikken og de myke trafikantene skal prioriteres”, men idet jeg kommer til bussholdeplassen føler jeg meg usedvanlig lite prioritert, ettersom det ikke står en eneste ruteopplysning noe sted. Jeg vet altså nå at a) her går det busser, men ikke b) når de går. Jeg får da vite at det fins et elektronisk skilt i et kjøpesenter i sentrum, og må traske ytterligere fem minutter og forsere 40 trappetrinn med min tunge koffert for å vite når bussen går. Flaks for meg at jeg ennå ikke har rullator, men den dagen det blir aktuelt skal jeg sørge for at det er en toppmodell med installert piggdekk, sandsprøyte, bredbånd og direktelinje til Trafikanten, ambulansetjenesten og prestekontoret.
Så får man selvsagt vite at dødsferden rundt omkring i indre Moss har tatt så mye tid at bussen til Fredrikstad nettopp har forlatt åstedet, og det er halvannen time til neste. Det er da det murrer et sted bak i hodet: Jernbanen…jernbanen…jernbanen! At jeg ikke tenkte på det! Det går alltid et tog! Den muligheten har jeg jo fortrengt, etter å ha lest ti tusen historier om Østfoldbanen, banen som nesten aldri går. Presis. Jeg spør mossing nummer 37 om veien til stasjonen, og får vite at den går nettopp gjennom de dødsmarkene av issvuller jeg forserte for en time siden. Klok av nær-døden-opplevelser vralter jeg meg oppover midt i veibanen, alt annet er jo livstruende, ettersom de eneste trygge trafikantene i samfunnet er de på fire hjul, får de fanden salte meg finne seg i at en tykkfallen fyr med koffert og alpelue finner seg en smule til rette. La dem tute!
Jernhest uten plattform
Etter en komisk sklitur ned mot jernbanestasjonen med stilkarakter mellom 18, 18,5-19 finner jeg ut at Gøteborgtoget har avgang om en time. Utenfor stasjonen står to nedsnødde benker, den ene lar seg ikke besitte på grunn av enorme mengder snø og is, men på den andre benken er det cirka 18 centimeter isfri plank midt på, så der har en passasjer satt seg til med avisen. Det gjelder å ikke stille for høye krav.
Så kommer endelig jernhesten, og på det ledige setet finner jeg dagens eksemplar av Moss Avis. Hovedoppslaget er ”Eldre tør ikke gå ut på blanke isen”. Det handler om Rosnes borettslag, såkalte omsorgsboliger på Jeløy. Man kan lure på hva omsorgen består i, for det fins ingen vaktmester. Det resulterer i at når hålka årvisst omringer hele borettslaget er det ingen som strør, med den følgen av beboerne ikke engang kan gå til bussholdeplassen, men må bestille taxi helt fram til døra. Mange av beboerne kommer seg altså ikke ut av døra i de kritiske månedene om vinteren, for de fleste politikere har jo ikke fått med seg at de bor i et land der infrastrukturen er livsfarlig for gående på vinterstid. Og så kommer rosinen i pølsa: Borettslagsformannen har ansvaret for å strø. Men han bor på andre siden av fjorden, altså på Tjøme.
Toget mitt bruker noen få sekunder til Fredrikstad. På veien stopper vi i Råde, og lokføreren opplyser at der er plattformen kortere enn toget. Så hvis jeg skal av i Råde og har satt meg i feil vogn, må jeg altså hoppe direkte ut i snøfonna, med risiko for å bli sittende fast, eventuelt bli spist av en sulten elg.
Nå leser jeg bilannonser.
Og slik er det vel i omlag 90 prosent av alle mellomstore byer i Norge. Artig skrevet, men ikke noe oppsiktsvekkende.
SvarSlett