Lang dags ferd i Moss

Jeg kvittet meg med bilen. Det holdt jeg på å dø av.

En dag jeg er på Tjøme får jeg plutselig lyst til å reise over fjorden til Hvaler. Det virker liksom så lettvint og fristende å sette seg på Bastøferja og bli fraktet til et nytt fylke på en snau halvtime. Vel framme setter jeg meg i en taxi, og ber om å bli kjørt til riktig bussholdeplass. Tre minutter og en hundrelapp senere blir jeg satt av på en holdeplass av den vennlige drosjekusken i Moss Taxi B-272. Men der står det ingen ruteopplysning til Hvaler, så jeg stopper en lokalbuss, og sjåføren opplyser at ”Alle nettbussane stoppær her!” To representanter for lokalbefolkningen, begge ansatt i transportbransjen, har altså forsikret meg om at her får jeg rett buss. Likevel ringer jeg 177, og får beskjed om at ”Nei, det går ikke buss til Hvaler der. Du må gå ned i Amfisentret”.

Jeg tar med meg kofferten og begir meg nedover fortauet. Eller, rettere sagt, issvullen. Fortauet er nemlig forvandlet til en brun issvull, med dosering i feil retning. Ved siden av meg går gjennomfartsveien, som er omhyggelig strødd og saltet slik at bilistene kan komme seg trygt hit og dit, mens altså jeg, en fotgjenger med min koffert, må linedanse på en smal brun issvull som skråner faretruende ned mot veibanen. Nesten framme i et lyskryss skråner issvullen så kraftig at tyngdekraften begynner å gjøre seg gjeldende, jeg bærer nemlig kofferten i venstre hånd, og hele ekvipasjen, altså kofferten min og jeg, befinner seg plutselig ubønnhørlig skliende rett ut i veien, det er ikke mulig å kjempe imot, jeg ser mitt liv passere revy og min skjebne bli beseglet, og denne skjebnen tar nå form av en stor KIA firehjulstrekker med skiboks på taket. Under denne bil skal jeg altså dø. Takket være Moss kommune, som ikke tenker på sine fotgjengere, og en sørkoreansk firehjulstrekker, blir jeg altså ikke mer enn 53 år. En meningsløst tidlig død.

Redningen

Men; i siste sekund stopper bilen, og jeg klarer å karre meg inn på fortauet utenfor et kjøpesenter. Det er selvsagt redningen, de har jo varmekabler under fortauene, ingen senterdirektører vil at kundene deres skal dø, da mister de jo omsetning. Hva Moss kommune tenker om den saken skal være usagt, sannsynligvis tenker de det samme som alle andre kommunepamper, som stort sett ferdes rundt på fire hjul subsidiert av høye lønninger, betalt av meg. Kommunepamper rundt omkring i landet strør som kjent bare hvert fjerde år, og da strør de utelukkende med valgløfter. Da sier de ting som ” Kollektivtrafikken og de myke trafikantene skal prioriteres”, men idet jeg kommer til bussholdeplassen føler jeg meg usedvanlig lite prioritert, ettersom det ikke står en eneste ruteopplysning noe sted. Jeg vet altså nå at a) her går det busser, men ikke b) når de går. Jeg får da vite at det fins et elektronisk skilt i et kjøpesenter i sentrum, og må traske ytterligere fem minutter og forsere 40 trappetrinn med min tunge koffert for å vite når bussen går. Flaks for meg at jeg ennå ikke har rullator, men den dagen det blir aktuelt skal jeg sørge for at det er en toppmodell med installert piggdekk, sandsprøyte, bredbånd og direktelinje til Trafikanten, ambulansetjenesten og prestekontoret.

Så får man selvsagt vite at dødsferden rundt omkring i indre Moss har tatt så mye tid at bussen til Fredrikstad nettopp har forlatt åstedet, og det er halvannen time til neste. Det er da det murrer et sted bak i hodet: Jernbanen…jernbanen…jernbanen! At jeg ikke tenkte på det! Det går alltid et tog! Den muligheten har jeg jo fortrengt, etter å ha lest ti tusen historier om Østfoldbanen, banen som nesten aldri går. Presis. Jeg spør mossing nummer 37 om veien til stasjonen, og får vite at den går nettopp gjennom de dødsmarkene av issvuller jeg forserte for en time siden. Klok av nær-døden-opplevelser vralter jeg meg oppover midt i veibanen, alt annet er jo livstruende, ettersom de eneste trygge trafikantene i samfunnet er de på fire hjul, får de fanden salte meg finne seg i at en tykkfallen fyr med koffert og alpelue finner seg en smule til rette. La dem tute!

Jernhest uten plattform

Etter en komisk sklitur ned mot jernbanestasjonen med stilkarakter mellom 18, 18,5-19 finner jeg ut at Gøteborgtoget har avgang om en time. Utenfor stasjonen står to nedsnødde benker, den ene lar seg ikke besitte på grunn av enorme mengder snø og is, men på den andre benken er det cirka 18 centimeter isfri plank midt på, så der har en passasjer satt seg til med avisen. Det gjelder å ikke stille for høye krav.

Så kommer endelig jernhesten, og på det ledige setet finner jeg dagens eksemplar av Moss Avis. Hovedoppslaget er ”Eldre tør ikke gå ut på blanke isen”. Det handler om Rosnes borettslag, såkalte omsorgsboliger på Jeløy. Man kan lure på hva omsorgen består i, for det fins ingen vaktmester. Det resulterer i at når hålka årvisst omringer hele borettslaget er det ingen som strør, med den følgen av beboerne ikke engang kan gå til bussholdeplassen, men må bestille taxi helt fram til døra. Mange av beboerne kommer seg altså ikke ut av døra i de kritiske månedene om vinteren, for de fleste politikere har jo ikke fått med seg at de bor i et land der infrastrukturen er livsfarlig for gående på vinterstid. Og så kommer rosinen i pølsa: Borettslagsformannen har ansvaret for å strø. Men han bor på andre siden av fjorden, altså på Tjøme.

Toget mitt bruker noen få sekunder til Fredrikstad. På veien stopper vi i Råde, og lokføreren opplyser at der er plattformen kortere enn toget. Så hvis jeg skal av i Råde og har satt meg i feil vogn, må jeg altså hoppe direkte ut i snøfonna, med risiko for å bli sittende fast, eventuelt bli spist av en sulten elg.

Nå leser jeg bilannonser.

 VG 13.2.2011

God jul og fransk nyttår

Norske kunstnerorganisasjoner eier leiligheter i Tyskland, Italia, England, Spania og Frankrike. Det er kulturarbeid på sitt aller smarteste.

Det er nemlig noe med dette å komme seg ut av landet. Du slipper unna den daglige tralten som alltid distraherer deg fra det du skal gjøre, nemlig skape noe, fullføre ideer, skrive. Hodet jobber på en helt annen måte. Det er en ubeskrivelig følelse å sette seg i et fly på Gardermoen i tjue minus og tre timer senere lande i Provence, der palmene svaier, sola smiler og du kan spise lunsj utendørs i kortermet skjorte. Jeg sender en varm tanke til de som i 1937 startet foreningen Norske Populærautorer, og som senere anskaffet en kunstnerleilighet i Vence. ”Populærautor” kan oversettes med slagerkomponist, og NOPAs medlemmer organiserer i dag de aller fleste som arbeider med tekst til musikk i Norge. Så å si alt du i dag hører av norsk musikk med tekst, er laget av et NOPA-medlem. Av tidligere medlemmer finner du navn som Alf Prøysen, Torbjørn Egner, Inger Hagerup, Herman Wildenvey, Haldis Moren Vesaas og en rekke andre.

Selv har jeg gjort det til tradisjon å ha en lang skriveøkt her ved juletider, men uten NOPAs leilighet ville jeg aldri hatt råd. Men: Flybilletten til Nice koster mindre enn en juletallerken gjør i Norge. Jeg kan handle på supermarkedet her en hel uke for det jeg sparer på å skru av varmekablene hjemme. Når jeg er tilbake har jeg faktisk spart penger på å være i Provence, og i tillegg har jeg sekken full av nyskrevne tekster.

Bohemene, liksom

Jeg blir hentet på flyplassen av en god venn som bor her i Vence, og som ser ut som han er klippet ut av bohem-maleriet til Toulouse-Lautrec: Lang svart frakk, hestehale, skjegg, alpelue og et rødt skjerf dandert rundt halsen. Når han sitter på utekafeen med sin krokpipe og sin pastis, kommer turistene i hopetall og fotograferer ham fordi de tror han er den erketypiske franskmann. Det de ikke vet, er at han heter Lars og er en pensjonert fysikklærer fra Uppsala. Men hvorfor berøve dem illusjonen? Lars befinner seg nok i flere japanske fotoalbum enn de aller fleste andre svenske fysikklærere. Dessuten: Alle tror jo at franskmenn går med alpelue. Feil. De eneste som bærer alpelue her i Vence, er skandinavene – altså min venn og jeg. Når vi sitter ved samme bord, ser vi sannsynligvis ut som en fransk utgave av Helan og Halvan, fordi jeg også har lang svart frakk, skjegg og alpelue.

Godt nytt år!

Og hvordan feirer vi wannabe-franskmenn julen og nyttåret? På nøyaktig samme måte som i fjor. Julaften ble det skalldyrlunsj med nyåpnede østers, blåskjell, scampi, reker, sandskjell, sjøkreps og alt hva tarmtottene måtte begjære – til den absolutt tøvete pris av 15 euro. Nyttårsaften går vi på Chez Romano, en bitteliten italiensk restaurant som for 40 euro bespiser deg i timevis med himmelske italienske delikatesser til du triller hjem som et tønnehjul. I fjor var vi tjuefem til bords, fra ti forskjellige land. Innerst i hjørnet står innehaverens trommesett, som han pleier å traktere litt utpå kvelden sammen med de som måtte ønske. Totalt uten rytmesans, men likevel. Det er gleden vi lever av. 

             Ifjor ble stemningen sikret av en gjeng lystige greske murere som hadde brakt med seg hver sin nystemte bouzouki. De spilte Zorba-musikk til vi alle ba om nåde. På Chez Romano vil vi nok også i år møte det skotsk-engelske ekteparet som har stått for det meste av importen av irsk musikk til USA. Hun er lyshåret og vakker og har en latter som umiddelbart smelter isfjell. Med henne som gallionsfigur hadde Titanic aldri gått ned. Hun lar aldri en anledning gå fra seg til å fortelle at hun en gang ble forsøkt sjekket opp av Van Morrison, og at det skjedde samme uke som hun var konsertmanager for Rolling Stones i New York. Ektemannen er en langhåret, tilbakelent hippie av den vaskeekte sorten, og kom med fjorårets sløyeste replikk da jeg forsøkte å by ham en sigarett: 

- No thanks. I never smoke anything that doesn´t affect my mind.

VG 26.12.2010

  

Målfolket

 Framført på Dei Nynorske Mediedagene, med Gaute Storaas på kontrabass.

Det hender jeg er i New York, og da pleier jeg alltid å gå innom kinesernes bydel, Chinatown. En gang jeg var innom Chinatown gikk jeg noen skritt feil, og oppdaget plutselig at jeg var i Little Italy. Lille Italia. Plutselig sto det trattoria og pizzeria på skiltene, og jeg kunne sitte utenfor på gata og nyte mitt glass vin, på en bitteliten italiensk veranda, der kafeveggene var dekorert med landskaper fra Toscana, Sicilia og Piemonte. Jeg regner med at italienerne har kranglet seg til dette, å sitte utenfor på gaten og nyte sitt glass vin, for denslags er luksus i byen New York men jeg regner med at italienerne, på grunn av sin hjemlengsel og kjærlighet til fedrelandets skikker gjerne ville dette, at de ville det så sterkt at en eller annen borgermester tilslutt sa okei. I Chinatown finner du ikke stoler på gata, der står det kasser på kasser med alskens buddhaer, tørket fisk, søtsaker og annet kram, kineserne kaster ikke bort tida med å sitte på stoler på gata, men det gjør italienerne, selv om de er i New York, det gjør de selv om de er – hvorsomhelst. 

Og en gang jeg satt der, begynte jeg lure på hvor i Oslo jeg kunne finne noe lignende, altså et sted der en minoritet eller språkgruppe har klort seg fast og satt sitt preg på husene og livet mellom husene. Etterhvert kom jeg fram til at det er flere steder i byen dette har skjedd, men idag skal vi snakke om Kristian den fjerdes gate i Oslo. Der, i gata som er oppkalt etter selveste Danskekongen, der har målfolket sin enklave. For å lære mer om dette målfolket, som altså skal feires idag, gikk jeg en dag inn på Kaffistova. Der bestiller jeg kjøtkaker med ertestuing, kokte poteter og brun saus og tyttebær, og så får jeg øye på Kaffistovas slagord, som lyder: ”Her skal ingenting forandrast.” Det står med store bokstaver over menyen på veggen, og det står på alle vinduene ut mot Kristian den fjerdes gate og Rosenkrantzgate: Her skal ingenting forandrast. Det er noe underlig betryggende med dette. Og jeg oppdager at jeg i denne gaten, som altså er oppkalt etter danskekongen, der kan jeg leve et liv der folk snakker og skriver et annet språk enn meg -  selv om de er såkalt etniske nordmenn. Jeg kan faktisk legge meg inn på et norsk hotell ved navn Bondeheimen, der det står Olav H. Hauge-sitater på veggene, jeg kan ta noen skritt til siden og få reparert min Rogalandsbunad, og når dette er gjort kan jeg altså sette meg ved et bord på Kaffistova og spise kjøttkaker med brun saus og ertestuing, nesten som min mor lagde det. 

Når jeg sitter på Kaffistova og spiser mine kjøttkaker kan jeg ikke få en pils eller et glass vin til maten, nei, for slik har det vært siden 1901 og Her skal ingenting forandrast. For noen år siden kunne jeg gå noen meter utenfor Kaffistova og se Bjørn Endreson spille Beckett, det kan jeg ikke lenger, men jeg husker at for meg som ung mann å se Bjørn Endreson og Tom Tellefsen og Bjarne Andersen spille Beckett på nynorsk, det forandret hele mitt syn på teater, alt annet teater ble bare fjas og tant og påfuglfakter, når man først hadde sett Beckett på Scene 2 i Rosenkrantzgata, i nynorsk språkdrakt. Men jeg lurer på hva Beckett hadde sagt til slagordet Her skal ingenting forandrast. Jeg tror han hadde nikket anerkjennende til det. 

Jeg lurer også på hva de tenker om det, alle de som sitter rundt meg på Kaffistova, de cirka tjue menneskene som også sitter og spiser middag her på en tirsdag, med en gjennomsnitssalder på cirka 62 år, alle sammen med hvitt hår, helt hvitt, som sikkert også mitt hår er om ti års tid, men da kan jeg likevel kan jeg altså gå inn på Kaffistova og vite at jeg kan få kjøttkaker med brun saus, uten et glass pils eller vin til. Om kvelden kan jeg fortsette videre på min lille odyssé i målfolkets gate, og gå inn på det Norske Teatret, i dag først og fremst kjent for å vise verden hvordan bestselgende engelskspråklige musikaler tar seg ut i nynorsk språkdrakt. La oss kalle det minoritens søte hevn: Gi oss det beste verden har frambrakt, vi gjør det på en annen måte. For faen.

Beruset av musikalens lyd, nynorsk velklang og fire glass grisedyr portvin går jeg kanskje etter forestillingen inn på Hotel Bondeheimen og bestiller et rom for natta, og da oppdager jeg at det ikke står Bondeheimen, men Best Western Hotel Bondeheimen. Hva hadde Ivar Aasen sagt til det? Ivar Aasen hadde snudd seg i sin grav. Best Western Hotel Bondeheimen! Her har noko vorte forandra! Nokon har biti i graset, men nokon kjem til å komme over det.

Men likevel tenker jeg, for en deilig frekkhet, å okkupere hele Danskekongens gate, og fylle den med andre måter å gjøre ting på, andre måter å si ting på. Det er litt som mannen som for første gang i sitt liv fikk en trafikkbot, og da den lå i postkassa var den skrevet ut på bokmål, men det ville ikke mannen ha noe av, skulle han først få en bot, så skulle han ha den på nynorsk! For faen. Og slik ble det. Jeg liker frekke folk som krever sin rett, selv om de nekter meg pils til kjøttkakene. Og jeg tenker på hva som hadde skjedd hvis målfolket hadde vært litt mer som kineserne i Chinatown, altså hadde flyttet inn, med mann og mus, nedover hele Kristian den fjerdes gate, fylt opp hver lille kvadratmeter i alle byggene, i alle etasjene, kastet ut kontorrottene og laget seg boliger der, og fylt dem opp til taket med målfolk, voksne, barn, gamle, hunder og katter og kanarifugler, alle med nynorsk som skriftspråk, hva hadde skjedd da? I Chinatown i New York bor det over 600.000 kinesere. Det hadde vært noe. Seks hundre tusen målfolk, bosatt i strøket rundt Rosenkrantzgate og Kristian Fjerdes gate! Dette hadde blitt en maktbase så stor at alle måtte ta hensyn til den! En stat i staten! 

La oss nå tenke oss at målfolkets 600.000 beboere valgte en uformell leder, en slags mafiaboss – det måtte jo naturligvis bli... Ottar Grepstad! Jeg er helt sikker på at Ottar Grepstad hadde blitt en framifrå mafiaboss i strøket rundt Kristian Fjerdes gate, eller Aasenbyen, som den helt sikkert ville blitt kalt. Aasentown, blant utlendinger. Jeg syns jeg ser Ottar Grepstad, uklanderlig i sin alltid nynorske grå dress, med sitt viltre hår, og sitt sjarmerende mellomrom mellom tennene, gå på fortauet i Aasenbyen og vite at i dette strøket er han gitt all makt mellom Kristian Fjerdes gate og Rosenkrantzgate. Han måtte selvsagt fått en hatt, en sånn stor, bredbremmet en, en Borsalino. Man kan ikke være mafiaboss uten Borsalinohatt, og jeg ser for meg at Ottar Grepstad en dag går nedover gata med to store kraftige karer på hver side, med en diger bul på frakkelomma, og så skrider de resolutt inn på storkiosken Deli De Luca i Karl Johans gate og sier: STOGG! Det heiter ikkje Deli de Luca no lengre! Det heiter Garborgs Pylsebu! - De har tjuefire timer til å skru opp eit nytt skilt! Farvel. 
Og så går Ottar Grepstad og hans håndgangne menn målbevisst videre til kebabsjappa utenfor Scene 2, og sier: STOGG! Det heiter ikkje kebab no lengre. Det heiter tyrkisk lefse! De har tjefire timer til å skru opp eit nytt skilt! Farvel.

Når jeg nå idet hele tatt våger å sitte her og si dette, på heimedansk, er det fordi jeg prøver å si at jeg liker frekke folk som, som vil gjøre ting på sin egen måte. Men helt sikker var jeg ikke, jeg tenkte – kanskje de kommer og gir oss en grundig omgang juling på ettersom jeg snakker heimedansk, så derfor tok jeg med meg en til, en annen minoritet, nemlig bassisten Gaute Storaas. Han er også en minoritet. Ja, for det første heter han Gaute, og det gjør nesten ingen. For det andre spiller han kontrabass, og såvidt jeg vet er han den eneste i landet som heter Gaute og spiller kontrabass. Altså er han en minoritet. Gaute har valgt et instrument på størrelse med en indisk elefant, men likevel vil han spille kontrabass, selv om han må slepe med seg sin enorme elefant med seg på trikken fordi ingen drosje er stor nok, selv om han må ta toget til Levanger på spillejobb fordi han er engstelig for at den skal fryse hvis han frakter den i godsrommet på et fly – selv om den er så stor at han faktisk kunne overnattet inni den – den er så stor at han faktisk kunne stiftet familie inni der -  likevel velger altså minoriteten Gaute å spille kontrabass! Fordi han er en mann som vil gjøre tingene på sin måte. En gang foreslo jeg at han skulle få seg en sånn søt liten elektrisk sak – men da ble Gaute forbannet. Han mener nemlig at det er ikke det samme med en søt liten elektrisk sak som det er med en ekte, stor kontrabass. Det finnes nemlig ikke maken til den lyden som kommer fra en slik bass. Den har en helt egen klang, en helt egen fargerikdom og dybde, den har nyanser og toner som ikke kan etterlignes eller jukses med. Akkurat som språket. 
        Jeg kan for eksempel ikke oversette Olav H. Hauges dikt ”Elvi burtanom fjorden” til bokmål uten at det blir noe helt annet, og derfor velger jeg å avslutte dette med å lese diktet slik jeg, en mann som er født med Oslodialekt, leser det, etter beste evne.

ELVI BURTANUM FJORDEN

Ho dett og dett

i dag som i går, dett i berg

der berre ørn fyk -

dett i eino,

dett tungt mot fjell

utan ljod,

utan song,

strævar og dett -

velt fram

or giljar og gjøttor,

bullar

i kvitskjegget,

stoggar

og heng -

dett

i tidløyse,

dett

i marebunden draum -

fær ikkje ord fram, ikkje ljod ...

Francelina synger fado

Francelina Maya er sigøyner
hun giftet seg da hun var fjorten

hun elsket sin mann over alt på jord

helt til han plutselig

døde fra henne

deretter elsket hun sin neste mann 

over alt på jord

til også han fant det for godt å dø 

fra henne

nå står francelina på en fadorestaurant i Alfama,

det gamle araberkvarteret i Lisboa

og synger fadoen om sitt liv.

francelina er treogåtti år gammel

hun står på sju centimeter høye stiletthæler

og synger fadoen om sitt liv

francelina er småfull og lykkelig

selv om hun aldri fikk barn
danser hun plutselig rundt
med et rødvinsglass på hodet

hun søler ikke en dråpe

men balanserer glasset perfekt.

ja hver eneste kveld står Francelina 

på denne fadorestauranten i Lisboa

og synger fadoen om sitt liv.

Hun synger for et glass vin eller to
og kanskje en matbit

Francelina har krøllete, hvitt hår og ravsvarte,

smilende øyne som ser tvers gjennom meg

Hun kysser meg alltid på begge kinn,

først venstre, så høyre

francelina pleier å si: - ja, jeg er gammel og stygg som et skrukketroll

og så kommer det: 

....men jeg er jævla god i senga!

francelina, jeg tviler ikke et sekund.

og jeg tenker:
Nei, Francelina, du er ikke stygg

du er kanskje det vakreste menneske jeg har sett

hadde det vært opp til meg,

skulle jeg gjerne vært din første ektemann

deretter din andre ektemann

og deretter skulle jeg tilbrakt resten av mitt liv

som din tredje ektemann

blitt elsket over alt på jord

og sittet på en fadorestaurant i Alfama

for å høre deg synge

fadoen om vårt liv.

dette er en av tekstene jeg framfører med Det Norske Poesi & Satireorkester.

Humorens fallgruver

Bård og Harald sendte en TV-sketsj der hovedpoenget var en hjerneskadet mann og hans adferd. Hvem er det morsomt for?

Bård og Harald ringer på hos tilfeldige personer og lager stunt-humor i sin serie Storbynatt på NRK. Forrige torsdag kom de stormende inn til et intetanende ektepar, som straks sier seg villige til å være med. I løpet av minutter er innspillingen igang, og Bård agerer den fiktive sønnen i huset, Trym, som er hjerneskadet etter en ulykke. Han bruker alle de kjennetegnene som er vanlige hos mange hjerneskadde og/eller psykisk utviklingshemmede: Tics (ukontrollerte kroppsbevegelser), gjentagelse av spørsmål, roping, kraftig blunking, og så videre. I tillegg brukes det velkjente, billige parykktrikset, altså at personen har komisk dårlig sveis. Det finnes ikke tvil om at det som skal være morsomt i denne sketsjen, er Tryms utseende og adferd.

Jeg kjenner ikke Bård og Harald godt personlig, men profesjonelt kjenner jeg dem som ekstremt talenfulle komikere og tekstforfattere. De er uten sammenligning de beste. NRK har i alle år vært deres perfekte lekegrind, og gitt dem ressurser til å utvikle noe av det aller beste av norsk TV-humor gjennom tidene. De har sprengt grenser for humoren på mange felter, og fornyer humoren på en måte som ingen andre har gjort.  Men det problematiske ved å fornye humoren er at det nødvendigvis må starte som et eksperiment. Hva Bård og Harald har på manusblokka, vet ingen effekten av før det er sendt på TV. Produsenter og redaktører blir eneste korreksjonsmulighet før sending, og burde satt foten ned for akkurat dette eksperimentet. Mange har reagert med sinne, f.eks. mennesker som selv har hjerneskadde eller psykisk utviklingshemmede i familien. For hva er det vi ler av her? Jo, vi ler av de som på mange måter er nederst i samfunnet, de ikke-perfekte, de vindskeive, de utstøtte, de fornedrede. 

Selv lo jeg ikke i det hele tatt, men årsaken til at noen muligens lo av denne sketsjen, er den bisarre oppførselen og framtoningen som mange hjerneskadde har, og som Bård kopierer. Når du blir presentert for det bisarre, ler du, men årsaken til at du ler er at du ikke kjenner denne virkeligheten. Den er helt fremmed for mange, og derfor reagerer de med latter. Men nettopp derfor blir Trym-sketsjen destruktiv. Den åpner ikke opp for noe nytt, det skjer ingen befrielse, det er ingen inkludering eller nytenkning på noe som helst nivå. Folk ler fordi han er en ”sånn”, og sånn er ikke vi.  Vi ler av at Bård viser at han kan spille en ”sånn”. Hadde sketsjen hatt elementer som gjorde narr av folks fordommer overfor utviklingshemmede, ville det vært noe helt annet. Men her blir fordommene bare forsterket.

Produsent Lars Hognestad svarte på VG-Nett 5.november at under innspillingen ble ”de vanlige menneskene (Bodil og Morten) tvunget til å ta mer ansvar - forklare mer, komme opp med mer, snakke mer. Derfor trengte vi en type som ikke sa så mye, men som likevel ga grunnlaget for drama - og da datt vi altså i farta ned på denne typen som Bård spilte, sier han.
Han understreker at det ikke var ment som humor på hjerneskaddes bekostning, men en løsning for å dytte ansvaret for scenen over på amatørene.”

Ja – og det er nettopp her feilen oppsto. For å få en scene til å fungere har man dyttet ansvaret over på amatører. Ettersom to helt vanlige mennesker som får et TV-team rennende inn døra gjerne vil godta premissene, gjør de det. De har jo tross alt fått Kjendis-Norge på besøk. Men de kan jo ikke spille, og dermed må Bård ty til det billigste trikset i boka for å få det til ”å fungere”. Men hva så – selv som det såkalt fungerer, må vel en produsent begripe at selve premisset her blir destruktivt? Settingen sketsjen ble laget under, kan ikke brukes for å gi innholdet alibi - så Hognestads ”de var amatører”-argument holder ikke ett sekund. 

Bård og Harald har beklaget at Finn Kalvik ble mobbet på gata etter deres Finn Kalvik-nyheter. Det viser at selv ressurssterke folk kan få seriøse problemer når humorkongene utøver sin makt. Hva så med de avmektige, de som blir ledd av og mobbet på skolen og i gata, de som ikke kan forsvare seg? For humorister har makt, og det vet Bård og Harald utmerket godt. Makten til å latterliggjøre er blant de sterkeste hersketeknikkene vi har, noe som ble forbilledlig demonstrert i debatten rundt Hjernevask. Humor er manipulasjon, og manipulatorer er mektige. Spørsmålet er hva man bruker den makten til. I forkant av premieren på Storbynatt sa Harald Eia til mediene at de ”hver gang skulle ha med ett innslag som skulle få reaksjonen: Oi, kan de virkelig gjøre det?” Denne torsdagen var det altså Trym. Vi ler av en person som oppfører seg som en hjerneskadd, vi ler av noe som er del av en temmelig tung og tøff hverdag i mange familier. Da jeg selv jobbet med psykisk utviklingshemmede møtte jeg en gang foreldre som aldri noensinne hadde hatt fri eller avlastning fra sin sterkt utviklingshemmede sønn - og han var toogtyve år gammel.

Redaksjonen har vel tenkt at jaja, dette er drøyt, men det går. Mohaha. Vi må vise at vi er de kule grensesprengerne, liksom. Og blir det medieoppslag er det bra for oss, vårt A/S og seertallene, uansett hva vinklingen er. Kjør debatt!

Din humor bestemmes av ditt alvor. Ingen kødder med noe som er dødsens alvorlig for dem selv. Så hvor er empatien, Bård og Harald – og  hvor er deres alvor?

              

VG 14.11.2010

En dag i Andeby

For en stund siden gikk jeg inn i et apotek. Det første som møtte meg var en hylle full av ”Sexy Mother Pucker”.

Så hadde jeg vel gått feil, tenkte jeg, og særlig da jeg oppdaget at hele lokalet var dekorert med flere meterhøye, glossy plakater av unge, vakre damer i tjueårsalderen. Jeg hadde sikkert gått feil dør, sannsynligvis hadde jeg forvillet meg inn i et parfymeri, og tenkte på å trekke meg tilbake med min resept. Men nei, der sto faktisk automaten, og jeg trakk en kølapp. Mens jeg ventet gikk jeg rundt i lokalet og studerte de enorme reklameplakatene, der teksten fortalte at jeg nå kunne få 3 skjønnhetsprodukter til prisen av 2. Andelepper hadde de alle sammen, modellene på bildene. Og jeg har jo merket i det siste at når man kommer inn i et lokale med mange unge damer, er det som å komme inn i en andegård. Av en eller annen grunn har noen klart å innbille dem at det er sexy å ligne på en and i ansiktet, og derfor pumpes altså leppene opp med for eksempel giftstoffet Restylane. Resultatet er at store deler av den kvinnelige oppvoksende generasjon går rundt og ser ut som varianter av Dolly Duck.                Jeg gikk til den store hylla med ”Sexy Mother Pucker”, som viser seg å være den billige snarveien til andelepper: En lipgloss. Men hva inneholder den? 

I 2005 konkluderte EUs Vitenskapskomité for kosmetikk (SCCP) med at de ikke kan gå god for sikkerheten til fire parabener: Propylparaben, Isopropylparaben, Butylparaben og Isobutylparaben. (Fra Grønn Hverdags hjemmesider) 

Alle disse tvilsomme parabenene, som mistenkes å være hormonforstyrrende, er nevnt i produktdeklarasjonen for Sexy Mother Pucker. Men, som det står på pakningen: ”Scientists confirm: Size matters. Fuller lips attract men more”. Og ”At last, you can trade your skinny lips for a Sexy Mother Pucker”.

Takk Gud for at jeg har tenåringssønner, ikke døtre. Jeg spurte den eldste (17) om han føler seg tiltrukket av disse kvinnelige endene, og fikk negativt svar. Det var uansett mange nok av dem på skolen hans, som han sa, og deretter sa han noe som ikke kan stå på trykk i avis.

Så gikk jeg videre inn i apoteket. På øverste hylle sto det slankepulver og slankepiller. Store deler av produktsortimentet er ellers spa-, skjønnhets- og velværeprodukter rettet mot kvinner, og da er spørsmålet: Er dette et apotek? Ja, utvilsomt. Men det er totalt feminisert, som så mye annet her i verden i 2010. Kvinner står bak disken og selger såkalte kvinneprodukter, dessverre av det mest spekulative slaget. Går du inn på nettsidene til Boots apotek, finner du sjelden andre farger enn rosa og lyseblått. Leser du Boots historie på de samme nettsidene, får du vite at herr Boot ”la vekt på at det er viktig å se bra ut for å føle seg frisk.” Som tidligere reklamemann vil jeg  oversette det med at det er mye penger i helse, men enda mer penger i kvinnelig forfengelighet. Derfor har Boots gått for det aller beste, nemlig en kombinasjon av de to. Gratulerer. Det minner meg om et vendepunkt i markedsføringens historie, som inntraff med et voldsomt smell en gang sent på 90-tallet: Menn forsvant som målgruppe for ethvert produkt. Alle annonser og produktlanseringer skulle nå rette seg mot kvinner, fordi det er de som er de reelle beslutningstakerne, fikk vi høre av markedstesterne og medieinstituttene. Det gjaldt reiser, mat, bil, det hele. Det toppet seg med Dagbladet Magasinet, som i sitt første nummer i 1999 kun henvendte seg til målgruppen ”Kvinne, 32 år”. De har siden holdt seg der. Et eksperiment for å avlese total feminisering er først å ta en tur innom et Boots apotek, og deretter ta for seg et eksemplar av Dagbladet Magasinet, uansett dato. Les annonsene, les bylinene, sjekk temaene: Kvinner, kvinner, kvinner. Og papir-Dagbladet lurer på hvorfor de mister lesere? Se ikke bort fra at det er fordi de gjør seg uinteressante for halve befolkningen, nemlig menn.

Jeg kan godt leve med at det lokale apoteket mitt er blitt en parfyme- og velværeshop, men de mister meg som kunde likevel. Jeg tviler ikke et øyeblikk på at det står kompetente fagfolk bak disken, men hele det visuelle opplegget forteller at menn ikke har noe der å gjøre. Profitten på legemidler i Norge er for lav for de utenlandske kjedene, mens handelsvarene juks og bløff gir langt mer penger i kassa. Og når store deler av produktsortimentet består av slankekurer og skjønnhetsmidler, hva gjør det med troverdigheten til personalet? Når ble det farmasøytenes oppgave å pushe andeleppe-lipgloss og slankepulver på unge jenter? Det er allerede mangel på apotekfarmasøyter, og hva skal de brukes til, legemiddelinformasjon eller sminkesalg? Er det helt greit for erfarne farmasøyter å pushe produkter som de umulig kan stå faglig inne for, for eksempel slankemidler og anti-aldringskremer? Jeg tviler.  Og markedet er tydeligvis umettelig: Jeg husker jo godt hvor høyt en venninne av meg skrek da jeg fortalte henne om den gangen jeg så en masse eldre mennesker på en kaktusplantasje på Lanzarote. Jobben deres var å plukke kaktus-lus, og lusa var til bruk i leppestiftproduksjon. Hun sluttet med leppestift.

I to uker.

 VG 24.10.2010. Tegning: Morten Mørland, The Times/VG

(klikk på tegningen for å se større versjon)

Over bekken etter vin

 

Politikere spør stadig om hva distriktene skal leve av i fremtiden. Jeg vil foretrekke eplebrennevin istedenfor raketter.

For ikke lenge siden var jeg så heldig å få opptre på Poesifestivalen i vakre Ulvik. Utenfor hotellet, stolt kneisende mot fjorden, sto et staselig epletre med greinene bøyd av moden frukt. Jeg svingte meg opp og fisket tak i et eple, som jeg lykkelig knasket i meg mens jeg beundret den eventyrlige utsikten over poeten Olav H. Hauges hjembygd. Grønt hav, blå himmel, bratte fjell og solrike bakkeskråninger fulle av plommer, pærer og epler. Sørg for ikke å dø før du har smakt et nyplukket Gravensteineple i Hardanger. Vi snakker eksplosjoner av smak, høye himler av frisk nytelse. 

Jeg var tilogmed så heldig å bli vist rundt på gården til Nils J. Lekve, en av Ulviks foretaksomme fruktbønder. Det ble anledning til å smake litt på godsakene også, og jeg lover at denne karens eplesider rager flere klasser over det mest oppskrytte og masseproduserte sprudlevann fra kontinentet. Men kan jeg kjøpe med meg en flaske? Nei, dessverre. Vi er nemlig i Norge, puritanernes fødeland. Vi er i Norge, landet der enhver nordmann kan gå på nettet og bestille alkoholholdige drikker fra en hvilken som helst produsent i utlandet – men ikke fra bonden i Norge. Å nei - ett sted må grensen gå. Jeg kan gå på Coop i Ulvik og kjøpe øl fra et svenskeid bryggeri, men ikke lokale drikkevarer. Franskmenn, japanere og andre som kommer som turister til Ulvik må gjerne få en liten sup av bondens produkter, men vil de ha en flaske som souvenir hjem, må de værsågod kjøre en times svingete vei til Vinmonopolet på Voss.

Bonden Nils Lekve virkeliggjør alt politikerne snakker varmt om når det gjelder næringsutvikling: Han skaper sin egen bedrift, han videreforedler en lokal, naturlig råvare, produktene er førsteklasses, rene og miljøvennlige. Sauene i Ulvik gnafser henrykt i seg epleskall og andre rester som blir til overs fra hans bedrift Hardanger Saft og Siderfabrikk. Han skaper lokale arbeidsplasser, blant annet gjennom sin gardsrestaurant, som serverer lokalt inspirert mat med kreative innslag av grøden i Hardanger: Hva sier du for eksempel til Sidermarinert fjellaure vendt i mandler, kremurtesaus, epleagurksalat og poteter kokt i eplesaft? Eller Sidermarinert lammecarré, eplesaus, fløytegratinerte poteter og grønsaksbukettar á la Ulvik?

Når dette skrives sitter jeg i hjertet av Toscana. Hadde jeg møtt en toscansk vinbonde og fortalt om molbopolitikken i Norge, ville han trodd jeg slo i ham en skrøne. Og jeg skulle gjerne fortalt ham at bonden Lekve nå har investert i produksjonsutstyr for eplebrennevin. Franske konsulenter og spesialister på destillering av tradisjonsrik calvados hjelper til. Lekve får ikke lov å kalle det calvados, men jeg vedder baskerlua mi på at det som om et par år tappes ut av de nyinnkjøpte eiketønnene hans vil holde svært høy kvalitet. Av 2000 liter sider vil det oppstå 225 liter eplebrennevin. Munkene som fra 1200-tallet lærte hardangerbøndene å lage sider av epler, ville nippet anerkjennende. Kanskje de hadde tatt seg et par glass for mye, og forsovet seg til aftensangen også. Hva så? Munkene var gudfryktige, men de tok da for seg av livets goder. Lekve er forresten ikke alene: også i Balestrand brennes det nå edle varer av epler, i Seljord lages det vin av skogsbær og i Finnmark av krekling. Men i Norge skal vi regulere og gjemme bort resultatene av Herrens grøde så omhyggelig det lar seg gjøre. Vi selger de vakre fjordene våre i turistbrosjyrer utenlands, men nekter de som befolker de samme bygdene et anstendig levebrød. Men O, Lykke: Det fredselskende norske folk er jo blitt racere på å produsere raketter, blant annet bærbare M-72 som via smarte omveier sendes i hodet på barn i Gaza. I fjor solgte vi våpen for 17 milliarder. Kolportørene av død og fordervelse har nå blitt stueren sponsor for våre idrettsjenter, som til overmål poserer smilende med mordvåpnene mellom seg.

Kjemp mot det absurde, sa Albert Camus. I Norge har vi mer enn nok absurditeter å ta av. Vi deler ut fredspriser med den ene hånden, og selger raketter med den andre. En fredelig bonde blir nektet å selge sine landbruksprodukter på torget, men må levere til et salgsmonopol som skryter av sin høye kvalitet. Jaha? Ikke få ganger har jeg gått på polet og spurt om en ukjent vin, og fått til svar av ekspeditøren at den er ”udrikkelig”. Så la meg i Herrens navn få lov å vise våre hardtarbeidende bønder den ære å kjøpe deres produkter der de lages. Et slikt gårdssalg vil gi minimale utslag på nasjonale salgsstatistikker, men kan bety et være eller ikke være for den enkelte bonden. Det arbeides nå med å endre alkoholloven,  Venstre har nylig fremmet et nytt forslag og landbruksminister Brekk har i det siste vist seg mer enn positiv til gårdssalg. Så la oss håpe på mirakler!

Nils Lekve er forresten på jakt etter et godt navn til sitt eplebrennevin. Må jeg i all beskjedenhet få foreslå Ulvados?

VG 3.10.2010