søndag 30. mai 2010

Grand Prix-staten




De fleste vil nok tro at Melodi Grand Prix ikke er noe for halvgamle menn med alpelue.
Åjoda.

Jeg har et TV-minne fra barndommen som har brent seg fast: En dansk professor, som sitter i et norsk TV-studio og skjeller ut den arme Arne Bendiksen. Professoren het Erling Nielsen og anledningen var en diskusjon om Melodi Grand Prix. Jeg husker spesielt godt at dansken gjentok ordene ”de der sange, de består jo udelukkende av clicheer”. Jeg var  tolv år og ante ikke hva klisjeer var, men jeg husker jeg syntes forferdelig synd på Arne Bendiksen. Hvordan kunne noen, attpåtil en halvskallet utlending, våge en sånn frekkhet overfor denne mann, selveste Arne Bendiksen, som alle barn visste sto bak ”Jeg vil ha en blå ballong” og ”Davy Crockett”, og tilogmed på TV? Et tøft møte med voksenverdenen.
Professoren ga seg ikke med å håne Bendiksen, han ironiserte også kraftig over låten hans ”Oj oj oj”, som vant norsk MGP det året: ”Oj oj oj, så glad jeg skal bli, når ikke lenger han har noen på si´! Oj oj oj, da skal det bli fest, og han skal være den eneste gjest”. For meg var dette, ja om ikke stor poesi, så ihvertfall mellomstor. En kar hadde oppført seg dårlig, men nå var han blitt snill igjen. Det måtte da være en grei tekst? Hva var problemet?
I barndommen min var Grand Prix en stor begivenhet i heimen. At det settes av to kvelder i året til en TV-overført slagerkonkurranse, var for meg en selvsagt ting. Så gikk det noen tiår, og da skjedde det noe: Grand Prix var ikke to kvelder i året lenger, nei, arrangementet og tilliggende herligheter begynte å tapetsere hele mediebildet. En liten artigper med etternavn Sundnes dukket opp på skjermen, en eiegod, bebrillet fyr fra Bodø som er så gjennomført sympatisk at han antagelig bør henrettes. Selv får jeg farsfølelser overfor menn på 162, særlig når de er så likandes og kunnskapsrike som Sundnes, men problemet var jo at den gode Per med ett befant seg absolutt overalt. Han var på radioen. Han var på TV. Han var i avisa. Han var i ukebladene. Og Grand Prix utviklet seg sakte men sikkert til et helårsarrangement, det ble allsang og delfinaler, det ble hurra meg rundt og silikonpupper og sms-avstemninger og fjærboaer og lipgloss og greenrooms og afterpartys og andelepper og Syyyyyykt Gøy 24 timer i døgnet. Hver dag ble en Grand Prix-dag.

Hjelp!

Jeg drømte om Per Sundnes om natten, og det hjalp heller ikke å skrive Sundnes-parodier til Hallo i Uken, for åpnet jeg kjøleskapet mitt spankulerte Sundnes pludrende ut av eggehylla og presenterte sin mening om det serbiske bidraget. Hentet jeg dressjakken ut av skapet, fant jeg plutselig Per Sundnes i brystlomma, ivrig gestikulerende og ulastelig antrukket, mens han messet ivei om hvilke forventninger han hadde til det slovenske danseinnslaget. Jeg forsto da at det var selve min forstand som sto på spill, så tilslutt rømte jeg fra landet med fly, men hvem tror du plutselig hoppet ut fra det lille askebegret i armlenet, satte seg på nesetippen min, så meg strengt inn i øynene og sa bebreidende: - Du kan ikkje rømme fra Grand Prix!
Nei, vi kan ikke rømme fra Grand Prix, ihvertfall ikke fra regningen. Noen har nemlig bestemt at det mange ser på, er God TV. Og folket fortjener God TV, veldig mye av det også, og da skal man spandere så mange millioner som helst. Årets finale koster NRK 211 millioner, sannsynligvis enda mer idet dette går i trykken, og inntektene er 75 millioner. Smak på tallet: Rundt regnet 150 millioner kroner for tre TV-programmer. Sannelig tar vi folkets underholdningsbehov alvorlig.

Betal selv!


Det hadde vært morsomt å få en NRK-byråkrat til å tenke ut hva man kunne fått for 150 millioner i annen, programskapende virksomhet. Det vil nok aldri skje, for nå har statskanalen flottet seg med de store, nå har de dyktige lederne blitt hedret og fått gullstjerne i CV-en, nå har det feteste lysdesign verden noensinne har sett, spraket ut over en sprekkmett, popcorntyggende TV-populasjon som aldri før i historien har blitt servert flere klisjeer. Utelukkende klisjeer – men nå i HD. Med musikk som fenger 12-åringer i alle aldre, og med tekster som like gjerne kunne vært forfattet av sjimpanser. Like interessant hadde det vært å få en markedsliberal tallknuser til å fortelle oss hva som hadde skjedd dersom MGP ble et betalingsprogram med reklamepauser. Hvorfor skal fotballnerder og Grand Prix-entusiaster slippe å betale egenandel, for å se produksjoner som koster hundrevis av millioner? Jeg er villig til å vedde en solid dose Botox på at slik er virkeligheten om ti år. Prisen for å se MGP-finalen bør være den samme som for en helt grei paljettkjole.

PS: Jeg vet at det heter Eurovision, men noen privilegier skal halvgamle menn med alpelue ha. Vi kan for eksempel trekke den ned over ørene. Denne teksten ble skrevet i frivillig eksil, før finalen. Vant vi, blir nok eksilet lenger enn planlagt.

VG 30.05.2010

tirsdag 18. mai 2010

Soup de poisson

Ofte får man lyst på en fiskesuppe, og aldri er det jo sånn at man har kokt kraft på fiskehoder etcetera, sånn som alle gourmetsnobber har, men aldri du, og noen ganger er man jo utenlands.
Da er det strålende å bruke en fiskesuppe-basis, som vanligvis er av god kvalitet. Findus sine frosne varianter i Norge er veldig bra, men krever ekstrainnsats.

Her nede i Frankrike fins Soup de Poisson i kartong, i flere varianter, ofte tomatbasert. Gjør du følgende med den, blir resultatet storslagent:

1/2- 3/4 liter Soup de poisson varmes forsiktig opp.


Tilsett:

400 gram hvit fisk
2 fedd hvitløk, presset
1/2 liten purre, hakket
1/2 flaske hvitvin
1 terning krydderbuljong, helst fiskebuljong
1 beger creme fraiche
1 ss sambal oelek eller 1/2 ss tørket chili
2 bokser hakket tomat, helst pulpe
fransk urtekrydder evt frisk timian, oregano, persille


Voila!

Samme metode kan brukes med Findus sine frosne varianter, men da dropper du tomatene.

mandag 17. mai 2010

henrys bar




Henrys Bar ligger midt i sentrum av Vence, en liten by ved foten av fjellene i Provence, og første gangen jeg kom til Henrys Bar satte jeg meg ned på en stol på fortauet, og på den stolen ble jeg sittende -  i 11 dager. Når du kommer til Henrys Bar treffer du Yves, en to meter høy og tynnskrapet bartender med verdens bredeste franskeste bart, barten går nesten rundt hele hodet, og to blå, intelligente øyne kikker ut på deg og midt under barten hilser munnen til Yves på meg og spør hva jeg skal ha. 

Bonjour monsieur Ca va? Ca va bien. Que-es ce que vous voulez monsieur? sier Yves og jeg svarer Un petit rosé, sil vous plait. Et lite glass rosé. Egentlig liker jeg ikke rosé men jeg kjøper det likevel fordi jeg liker størrelsen på glassene, de aller minste, runde, de er på størrelse med eggeglass. Det koster 11 kroner for et lite glass rosé og ettersom jeg altså egentlig ikke liker rosé så kan jeg altså sitte med det glasset i 11 dager og bare se. Kanskje 11 år. Det er det jeg gjør på Henrys Bar det er det alle gjør på Henrys Bar:
Ca va monsieur, comment allez vous?

Vi ser på livet som passerer forbi, vi ser og ser, vi er Obstfeldere alle sammen som sitter på Henrys Bar, mens vi sitter og sitter, i en stol på fortauet, i 11 dager, eller 11 år, hver dag, det finnes sannsynligvis ikke noe bedre å bedrive i denne verden enn å sitte på Henrys Bar med et lite glass rosé. Det blir ihvertfall ikke krig av det Folk hilser på hverandre i Frankrike, de sier bonjour om dagen og bonsoir om kvelden, å hilse på hverandre er faktisk noe som handler om respekt nordmenn derimot, hilser ikke på fremmede, de kunne jo være fremmede. 

Franskmenn hilser på fremmede som den naturligste ting av verden. Det er sånne ting som får en by til å bli en by og et folk til å holde sammen. Den eneste gangen nordmenn hilser på hverandre er når de går på en mørk sti langt inni skogen, eller høyt oppe på fjellet, og det ikke fins mulighet for å slippe unna, de har kanskje sett den andre på mange hundre meters avstand og tenkt pokker nå må jeg og så biter de tenna sammen, Morn sier de eller Hei og deretter langer de videre inn i den tjukkeste skogen eller det ødeste fjellet for å være enda mer alene og slippe å hilse på noen eller holde sammen. Går du inn i en butikk eller en bar i Frankrike uten å hilse tror de at du er gal, eller nordmann, eller noe annet eksotisk. Jeg er sikker på at om en fransk leiemorder av en eller annen grunn skulle bli hyret for å ta livet av meg så hadde han først sagt bonjour monsieur, comment allez vous noe annet ville jo virket mistenkelig! ca va? hadde morderen sagt ca va bien og SÅ hadde han, med hvite hansker lynhurtig tatt fram sin elegante lyddempede pistol og likvidert meg med to velrettede skudd midt i hjerteregionen.

Ca va monsieur, comment allez vous

Men her på Henrys Bar finnes ikke leiemordere, men her, på denne baren og denne stolen på fortauet har det altså sittet en hel haug andre fredelige folk, som ikke har laget hverken krig eller nevneverdig annen faenskap, de ble bare sittende og se og se og se. Marc Chagall, Ernest Hemingway, Bjørn Afzelius, Jesus Kristus  - satt her, kanskje med et lite glass rosé, før han plutselig kom på at han var Guds sønn og hadde annet å bestille. Frelse verden, reise opp, komme ned, hva vet jeg, ingenting, jeg bare sitter her på Henrys bar, og ser og ser og ser.







Denne teksten fremfører jeg med Det Norske Poesi & Satireorkester. Tenkte det kunne passe å legge den ut nå, siden jeg likevel er her.  




søndag 16. mai 2010

tilbake i vence

Jeg hadde liksom forbannet meg på at jeg aldri skulle begynne å blogge. men når man har sittet og skrevet tekster en hel dag, og omsider fått seg mat og et glass vin eller to, what is there to do?
tv-en her i vence har 100 kanaler, men ingenting som interesserer.

vence er, for dere som ikke vet det, en by like i nærheten av nice, en halvtimes kjøring oppover mot de franske alper. en rolig by, der alt stenger klokken 23, noe som passer meg utmerket, ettersom jeg altså ikke er her på ferie, men for å få noe gjort. jeg fikk et stipend som jeg nå bruker til å lage nye tekster til det norske poesi & satireorkester. første dag er én tekst helt ferdig, en annen er skissert, og en tredje ide er klar.

utrolig hvor inspirerende det er å komme seg vekk fra vante omgivelser og forpliktelser, sitte på balkongen med en kopp kaffe, gå på markedet, kjøpe et velvoksent andebryst til 33 kroner og en god flaske rødvin for det samme, koke spenstige asparges, høre svarttrosten synge, eller se duene kurtisere hverandre heftig på balkongen.
huset jeg bor i er svært gammelt, men restaurert og bygget om til leiligheter, alle oppkalt etter kunstnere. akkurat nå bor jeg i Rosseau...

på min stambar, Henrys Bar, et par minutters gange herfra, er alt ved det samme, min favorittkelner over alle på jord, Yves, ser ut som han alltid har gjort, med sin franske bart, som fremdeles går nesten helt rundt hodet, og med sine gløgge øyne. idag kunne jeg sverget på at jeg så john le carré på nabokafeen, men jeg liker ikke å sverge.

fra bordet der jeg hver dag sitter og skriver ser jeg matisse´s kapell gjennom vinduet. henri matisse som bodde her i vence sine siste år annonserte etter en ung og vakker nonne som assistent, det ble skandale men hun sa ja,  og sammen med henne planla han og bygget en kirke, chapelle rosaire, rosenes kapell, ja, intet mindre, dette kapellet som han regnet som sitt hovedverk. picasso var grønn av misunnelse.

om kvelden stilner fuglesangen, og froskene tar over. og da mener jeg ikke i baren, men i bekkefaret nedenfor huset, det må være hundrevis av dem. sannsynligvis på leit etter en prinsesse.