henrys bar

Henrys Bar ligger midt i sentrum av Vence, en liten by ved foten av fjellene i Provence, og første gangen jeg kom til Henrys Bar satte jeg meg ned på en stol på fortauet, og på den stolen ble jeg sittende -  i 11 dager. Når du kommer til Henrys Bar treffer du Yves, en to meter høy og tynnskrapet bartender med verdens bredeste franskeste bart, barten går nesten rundt hele hodet, og to blå, intelligente øyne kikker ut på deg og midt under barten hilser munnen til Yves på meg og spør hva jeg skal ha. 

Bonjour monsieur Ca va? Ca va bien. Que-es ce que vous voulez monsieur? sier Yves og jeg svarer Un petit rosé, sil vous plait. Et lite glass rosé. Egentlig liker jeg ikke rosé men jeg kjøper det likevel fordi jeg liker størrelsen på glassene, de aller minste, runde, de er på størrelse med eggeglass. Det koster 11 kroner for et lite glass rosé og ettersom jeg altså egentlig ikke liker rosé så kan jeg altså sitte med det glasset i 11 dager og bare se. Kanskje 11 år. Det er det jeg gjør på Henrys Bar det er det alle gjør på Henrys Bar:

Ca va monsieur, comment allez vous?

Vi ser på livet som passerer forbi, vi ser og ser, vi er Obstfeldere alle sammen som sitter på Henrys Bar, mens vi sitter og sitter, i en stol på fortauet, i 11 dager, eller 11 år, hver dag, det finnes sannsynligvis ikke noe bedre å bedrive i denne verden enn å sitte på Henrys Bar med et lite glass rosé. Det blir ihvertfall ikke krig av det Folk hilser på hverandre i Frankrike, de sier bonjour om dagen og bonsoir om kvelden, å hilse på hverandre er faktisk noe som handler om respekt nordmenn derimot, hilser ikke på fremmede, de kunne jo være fremmede. 

Franskmenn hilser på fremmede som den naturligste ting av verden. Det er sånne ting som får en by til å bli en by og et folk til å holde sammen. Den eneste gangen nordmenn hilser på hverandre er når de går på en mørk sti langt inni skogen, eller høyt oppe på fjellet, og det ikke fins mulighet for å slippe unna, de har kanskje sett den andre på mange hundre meters avstand og tenkt pokker nå må jeg og så biter de tenna sammen, Morn sier de eller Hei og deretter langer de videre inn i den tjukkeste skogen eller det ødeste fjellet for å være enda mer alene og slippe å hilse på noen eller holde sammen. Går du inn i en butikk eller en bar i Frankrike uten å hilse tror de at du er gal, eller nordmann, eller noe annet eksotisk. Jeg er sikker på at om en fransk leiemorder av en eller annen grunn skulle bli hyret for å ta livet av meg så hadde han først sagt bonjour monsieur, comment allez vous noe annet ville jo virket mistenkelig! ca va? hadde morderen sagt ca va bien og SÅ hadde han, med hvite hansker lynhurtig tatt fram sin elegante lyddempede pistol og likvidert meg med to velrettede skudd midt i hjerteregionen.

Ca va monsieur, comment allez vous

Men her på Henrys Bar finnes ikke leiemordere, men her, på denne baren og denne stolen på fortauet har det altså sittet en hel haug andre fredelige folk, som ikke har laget hverken krig eller nevneverdig annen faenskap, de ble bare sittende og se og se og se. Marc Chagall, Ernest Hemingway, Bjørn Afzelius, Jesus Kristus  - satt her, kanskje med et lite glass rosé, før han plutselig kom på at han var Guds sønn og hadde annet å bestille. Frelse verden, reise opp, komme ned, hva vet jeg, ingenting, jeg bare sitter her på Henrys bar, og ser og ser og ser.

Denne teksten fremfører jeg med Det Norske Poesi & Satireorkester. Tenkte det kunne passe å legge den ut nå, siden jeg likevel er her.