Grand Prix-staten

De fleste vil nok tro at Melodi Grand Prix ikke er noe for halvgamle menn med alpelue.

Åjoda.

Jeg har et TV-minne fra barndommen som har brent seg fast: En dansk professor, som sitter i et norsk TV-studio og skjeller ut den arme Arne Bendiksen. Professoren het Erling Nielsen og anledningen var en diskusjon om Melodi Grand Prix. Jeg husker spesielt godt at dansken gjentok ordene ”de der sange, de består jo udelukkende av clicheer”. Jeg var  tolv år og ante ikke hva klisjeer var, men jeg husker jeg syntes forferdelig synd på Arne Bendiksen. Hvordan kunne noen, attpåtil en halvskallet utlending, våge en sånn frekkhet overfor denne mann, selveste Arne Bendiksen, som alle barn visste sto bak ”Jeg vil ha en blå ballong” og ”Davy Crockett”, og tilogmed på TV? Et tøft møte med voksenverdenen.

Professoren ga seg ikke med å håne Bendiksen, han ironiserte også kraftig over låten hans ”Oj oj oj”, som vant norsk MGP det året: ”Oj oj oj, så glad jeg skal bli, når ikke lenger han har noen på si´! Oj oj oj, da skal det bli fest, og han skal være den eneste gjest”. For meg var dette, ja om ikke stor poesi, så ihvertfall mellomstor. En kar hadde oppført seg dårlig, men nå var han blitt snill igjen. Det måtte da være en grei tekst? Hva var problemet?

I barndommen min var Grand Prix en stor begivenhet i heimen. At det settes av to kvelder i året til en TV-overført slagerkonkurranse, var for meg en selvsagt ting. Så gikk det noen tiår, og da skjedde det noe: Grand Prix var ikke to kvelder i året lenger, nei, arrangementet og tilliggende herligheter begynte å tapetsere hele mediebildet. En liten artigper med etternavn Sundnes dukket opp på skjermen, en eiegod, bebrillet fyr fra Bodø som er så gjennomført sympatisk at han antagelig bør henrettes. Selv får jeg farsfølelser overfor menn på 162, særlig når de er så likandes og kunnskapsrike som Sundnes, men problemet var jo at den gode Per med ett befant seg absolutt overalt. Han var på radioen. Han var på TV. Han var i avisa. Han var i ukebladene. Og Grand Prix utviklet seg sakte men sikkert til et helårsarrangement, det ble allsang og delfinaler, det ble hurra meg rundt og silikonpupper og sms-avstemninger og fjærboaer og lipgloss og greenrooms og afterpartys og andelepper og Syyyyyykt Gøy 24 timer i døgnet. Hver dag ble en Grand Prix-dag.

Hjelp!

Jeg drømte om Per Sundnes om natten, og det hjalp heller ikke å skrive Sundnes-parodier til Hallo i Uken, for åpnet jeg kjøleskapet mitt spankulerte Sundnes pludrende ut av eggehylla og presenterte sin mening om det serbiske bidraget. Hentet jeg dressjakken ut av skapet, fant jeg plutselig Per Sundnes i brystlomma, ivrig gestikulerende og ulastelig antrukket, mens han messet ivei om hvilke forventninger han hadde til det slovenske danseinnslaget. Jeg forsto da at det var selve min forstand som sto på spill, så tilslutt rømte jeg fra landet med fly, men hvem tror du plutselig hoppet ut fra det lille askebegret i armlenet, satte seg på nesetippen min, så meg strengt inn i øynene og sa bebreidende: - Du kan ikkje rømme fra Grand Prix!

Nei, vi kan ikke rømme fra Grand Prix, ihvertfall ikke fra regningen. Noen har nemlig bestemt at det mange ser på, er God TV. Og folket fortjener God TV, veldig mye av det også, og da skal man spandere så mange millioner som helst. Årets finale koster NRK 211 millioner, sannsynligvis enda mer idet dette går i trykken, og inntektene er 75 millioner. Smak på tallet: Rundt regnet 150 millioner kroner for tre TV-programmer. Sannelig tar vi folkets underholdningsbehov alvorlig.

Betal selv!

Det hadde vært morsomt å få en NRK-byråkrat til å tenke ut hva man kunne fått for 150 millioner i annen, programskapende virksomhet. Det vil nok aldri skje, for nå har statskanalen flottet seg med de store, nå har de dyktige lederne blitt hedret og fått gullstjerne i CV-en, nå har det feteste lysdesign verden noensinne har sett, spraket ut over en sprekkmett, popcorntyggende TV-populasjon som aldri før i historien har blitt servert flere klisjeer. Utelukkende klisjeer – men nå i HD. Med musikk som fenger 12-åringer i alle aldre, og med tekster som like gjerne kunne vært forfattet av sjimpanser. Like interessant hadde det vært å få en markedsliberal tallknuser til å fortelle oss hva som hadde skjedd dersom MGP ble et betalingsprogram med reklamepauser. Hvorfor skal fotballnerder og Grand Prix-entusiaster slippe å betale egenandel, for å se produksjoner som koster hundrevis av millioner? Jeg er villig til å vedde en solid dose Botox på at slik er virkeligheten om ti år. Prisen for å se MGP-finalen bør være den samme som for en helt grei paljettkjole.

PS: Jeg vet at det heter Eurovision, men noen privilegier skal halvgamle menn med alpelue ha. Vi kan for eksempel trekke den ned over ørene. Denne teksten ble skrevet i frivillig eksil, før finalen. Vant vi, blir nok eksilet lenger enn planlagt.

VG 30.05.2010