En svart og stormhard novemberkveld banket jeg på døren hos noen vilt fremmede kunstnere for å låne telefonen. Jeg ble der resten av livet.
Jeg gikk inn i huset, og med en gang visste jeg: Her er det. Her er jeg hjemme. Her, i dette huset, er min egentlige sjel, her er mitt egentlige jeg. Disse menneskene, som jeg aldri før har møtt - jeg visste med en gang at dette er mine venner, og at de alltid har vært det. Slik følte jeg det første gang jeg kom til Knatten, og traff kunstnerparet Eva Lange og Erik Frisch. Jeg hadde leid skrivestue i nærheten, og visste selvsagt at dette en gang var Johan og Annemarta Borgens hus. Jeg tenkte jaja, man kommer langt med litt nysgjerrighet og alpelue, så jeg banket på likevel. Såvidt jeg ikke husker, forlot jeg stedet cirka halv åtte morgenen etter.
Da Johan Borgen vant Nordisk Råds Litteraturpris for ”Lillelord”, fikk ekteparet råd til å kjøpe Knatten. Annemarta kommanderte straks utvidelser, det vil si: Hun bygget tre ganger så stort. Knatten var lenge den største bygningen i hele Hvaler. På loftet huserte Johan med sine hornbriller, sitt rødvinsglass og sin ustanselig klaprende skrivemaskin, på kjøkkenet og i hagen og overalt ellers var Annemarta dronning. Eller, rettere sagt, keiserinne.
For meg var Borgen den vakre, dype stemmen jeg hørte i radio som barn, som snakket lyssterkt og moldmørkt om mystiske ting jeg ikke forsto, men kanskje ante betydningen av likevel. Det som slår meg nå, er at selv en så eminent forfatter som ham, ikke kunne leve av bøkene alene. På samme måte som Prøysen måtte levere utallige småstubber og viser og vers til NRK for å overleve, måtte Johan Borgen skrive kåserier for å få det hele til å gå rundt. La oss takke en gud for det – Borgens radiokåserier er ordkunst fra en høyere himmel enn vår. Hans barndomsskildringer er glassklare og undrende på samme tid; det går tusen barnepsykologer på én Borgen. Men jeg lurer på hva han tenkte da kona plutselig en dag fant på å skrive bok. Urtehagen på Knatten. En fandenivoldsk og humoristisk kokebok, smekkfull av levd liv, kulturhistorie og olivenolje – en ukjent sak i Norge på den tiden. Boka føk ut i 100.000 og vel så det. Johan var sjelden i nærheten av denslags opplagstall.
Når du går inn hoveddøren, møter du en hvit byste av Johan, med hans egen hatt på hodet. Så kommer du inn i det langstrakte, blå kjøkkenet, med langbordet i massivt tre, og på veggen henger fremdeles Annemartas gargantuiske arsenal av enorme stekepanner. Biblioteket rommer lett to hundre mennesker, og hver pinse fylles det til taket av publikum når poeter, forfattere, musikere og andre kunstnere opptrer – gratis.
For Knatten er i dag mer levende og vitalt enn noen gang. Forfatteren Erik Frisch og billedkunstneren Eva Lange har faktisk bodd der lenger enn Borgens, og har satt sitt preg på stedet i dyp respekt for hva det engang var. At de har klart å bevare en slik eiendom på kunstnerinntekt, er et mirakel – for sannsynligvis skinner Knatten sterkere enn noen gang før. De åpnet opp huset ved å arrangere kunstutstilling i pinsen, og fra første dag sto folk i timevis og ventet på å komme inn, for å oppleve magien i det som var Annemarta og Johan Borgens rike. Men i dag er det Eva og Eriks rike. Ved hjelp av dugnad, nevenyttige venner og beinhardt slit har de utført en kulturhistorisk innsats som aldri kan måles i kroner og øre. De burde få den høyeste medaljen som noensinne er hamret i gull, en frisk blomsterkrans på hodet hver dag og gratis vin levert på døren hver uke. For selv om dette nå er deres hjem og arbeidsplass, kan man intuitivt fornemme de tidligere beboernes tilstedeværelse. Johan og Annamartas urner er satt ned i stein, slik de ønsket det, utenfor terrassen og den blomsterprydede glassverandaen, med utsikt mot havet. Annemartas rause, runde filleryer hviler på de fargesterke gulvene. (Johan sa en gang: ”Jeg kan ikke engang legge fra meg golfjakken – dagen etter er den blitt til en fillerye”.) Når venner samles over mat og vin på langbord ute, får de låne av Annemartas utallige hekleponchoer hvis det blir kjølig. Måkeparet Tutta og Rolf står som vanlig på taksteinen og bråker, og skogkatten Doffen patruljerer territoriet nådeløst med sin buskete, høyt hevede hale. Rosene og liljene roper sine høye hurra, gressløken vokser vilt ned mot svabergene og drivhuset er fullt av duftende urter, knallrøde tomater og saftsprengte agurker. Når dugnadsgjengen blir servert fiskesuppe fra det gamle, velbrukte porselensserviset med blått mønster, vet de at landets største kunstnere har slurpet høylytt av det samme.
Anekdotene om kunstnerlivet på Knatten telles i hundrevis, og mange er av såpass høy karat at hvis jeg satte dem på trykk her, ville jeg løpt i rettssaler de neste tjue årene. Så jeg skal holde meg på den sikre siden: Brygga ved Knatten går under navnet Rødvinsbrygga. Før broene kom til Hvaler måtte det provianteres med båt, og en gang er Annemarta en tur på polet i Fredrikstad. Hun skrider bort til disken, nevner et italiensk rødvinsmerke, og sier: ”Den er god. Gi meg tusen flasker av den!”
Ha en god søndag.
VG 11.7.2010
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar