Humorens fallgruver

Bård og Harald sendte en TV-sketsj der hovedpoenget var en hjerneskadet mann og hans adferd. Hvem er det morsomt for?

Bård og Harald ringer på hos tilfeldige personer og lager stunt-humor i sin serie Storbynatt på NRK. Forrige torsdag kom de stormende inn til et intetanende ektepar, som straks sier seg villige til å være med. I løpet av minutter er innspillingen igang, og Bård agerer den fiktive sønnen i huset, Trym, som er hjerneskadet etter en ulykke. Han bruker alle de kjennetegnene som er vanlige hos mange hjerneskadde og/eller psykisk utviklingshemmede: Tics (ukontrollerte kroppsbevegelser), gjentagelse av spørsmål, roping, kraftig blunking, og så videre. I tillegg brukes det velkjente, billige parykktrikset, altså at personen har komisk dårlig sveis. Det finnes ikke tvil om at det som skal være morsomt i denne sketsjen, er Tryms utseende og adferd.

Jeg kjenner ikke Bård og Harald godt personlig, men profesjonelt kjenner jeg dem som ekstremt talenfulle komikere og tekstforfattere. De er uten sammenligning de beste. NRK har i alle år vært deres perfekte lekegrind, og gitt dem ressurser til å utvikle noe av det aller beste av norsk TV-humor gjennom tidene. De har sprengt grenser for humoren på mange felter, og fornyer humoren på en måte som ingen andre har gjort.  Men det problematiske ved å fornye humoren er at det nødvendigvis må starte som et eksperiment. Hva Bård og Harald har på manusblokka, vet ingen effekten av før det er sendt på TV. Produsenter og redaktører blir eneste korreksjonsmulighet før sending, og burde satt foten ned for akkurat dette eksperimentet. Mange har reagert med sinne, f.eks. mennesker som selv har hjerneskadde eller psykisk utviklingshemmede i familien. For hva er det vi ler av her? Jo, vi ler av de som på mange måter er nederst i samfunnet, de ikke-perfekte, de vindskeive, de utstøtte, de fornedrede. 

Selv lo jeg ikke i det hele tatt, men årsaken til at noen muligens lo av denne sketsjen, er den bisarre oppførselen og framtoningen som mange hjerneskadde har, og som Bård kopierer. Når du blir presentert for det bisarre, ler du, men årsaken til at du ler er at du ikke kjenner denne virkeligheten. Den er helt fremmed for mange, og derfor reagerer de med latter. Men nettopp derfor blir Trym-sketsjen destruktiv. Den åpner ikke opp for noe nytt, det skjer ingen befrielse, det er ingen inkludering eller nytenkning på noe som helst nivå. Folk ler fordi han er en ”sånn”, og sånn er ikke vi.  Vi ler av at Bård viser at han kan spille en ”sånn”. Hadde sketsjen hatt elementer som gjorde narr av folks fordommer overfor utviklingshemmede, ville det vært noe helt annet. Men her blir fordommene bare forsterket.

Produsent Lars Hognestad svarte på VG-Nett 5.november at under innspillingen ble ”de vanlige menneskene (Bodil og Morten) tvunget til å ta mer ansvar - forklare mer, komme opp med mer, snakke mer. Derfor trengte vi en type som ikke sa så mye, men som likevel ga grunnlaget for drama - og da datt vi altså i farta ned på denne typen som Bård spilte, sier han.
Han understreker at det ikke var ment som humor på hjerneskaddes bekostning, men en løsning for å dytte ansvaret for scenen over på amatørene.”

Ja – og det er nettopp her feilen oppsto. For å få en scene til å fungere har man dyttet ansvaret over på amatører. Ettersom to helt vanlige mennesker som får et TV-team rennende inn døra gjerne vil godta premissene, gjør de det. De har jo tross alt fått Kjendis-Norge på besøk. Men de kan jo ikke spille, og dermed må Bård ty til det billigste trikset i boka for å få det til ”å fungere”. Men hva så – selv som det såkalt fungerer, må vel en produsent begripe at selve premisset her blir destruktivt? Settingen sketsjen ble laget under, kan ikke brukes for å gi innholdet alibi - så Hognestads ”de var amatører”-argument holder ikke ett sekund. 

Bård og Harald har beklaget at Finn Kalvik ble mobbet på gata etter deres Finn Kalvik-nyheter. Det viser at selv ressurssterke folk kan få seriøse problemer når humorkongene utøver sin makt. Hva så med de avmektige, de som blir ledd av og mobbet på skolen og i gata, de som ikke kan forsvare seg? For humorister har makt, og det vet Bård og Harald utmerket godt. Makten til å latterliggjøre er blant de sterkeste hersketeknikkene vi har, noe som ble forbilledlig demonstrert i debatten rundt Hjernevask. Humor er manipulasjon, og manipulatorer er mektige. Spørsmålet er hva man bruker den makten til. I forkant av premieren på Storbynatt sa Harald Eia til mediene at de ”hver gang skulle ha med ett innslag som skulle få reaksjonen: Oi, kan de virkelig gjøre det?” Denne torsdagen var det altså Trym. Vi ler av en person som oppfører seg som en hjerneskadd, vi ler av noe som er del av en temmelig tung og tøff hverdag i mange familier. Da jeg selv jobbet med psykisk utviklingshemmede møtte jeg en gang foreldre som aldri noensinne hadde hatt fri eller avlastning fra sin sterkt utviklingshemmede sønn - og han var toogtyve år gammel.

Redaksjonen har vel tenkt at jaja, dette er drøyt, men det går. Mohaha. Vi må vise at vi er de kule grensesprengerne, liksom. Og blir det medieoppslag er det bra for oss, vårt A/S og seertallene, uansett hva vinklingen er. Kjør debatt!

Din humor bestemmes av ditt alvor. Ingen kødder med noe som er dødsens alvorlig for dem selv. Så hvor er empatien, Bård og Harald – og  hvor er deres alvor?

              

VG 14.11.2010